Kvenna 2020 – 15 dagers packrafttur
Tidligere publisert.
«Norgesferie!»
Et utsagn som i tidligere tider ikke akkurat dro snerken av kakaoen. Regn, mygg og slektninger med rare dialekter var bildene som raskt dannet seg i hodet … spesielt når «alle de andre» skulle til spennende steder som Mallorca, Gran Canaria og Tenerife. Men det var steder for de med penger, de som jobbet i Oljå så det hette på sørvestlandet der jeg hadde en del av barndommen.
Utover nitti tallet var det plutselig blitt Harry med slike sydensreiser. Spesielt om sommeren. Med mindre du var innehaver av små barn, hvor det å ha alt tilrettelagt var hensikten med ferien, var det stort sett Charter Svein og hans kumpaner som virkelig koste seg i syden, spradende rundt med sand mellom tærne sammen med lyserøde korpulente tyskere og tannløse tatoverte engelskmenn. Da var det mer trendy å dra til Asia, storbyferie i Europa eller til Uniten … over There, you know.
Nei, vi skjønte ikke helt alle de utlendingene som kom til Norge på ferie. Som sto der i øsregnet og var så overbegeistrer for vår «wunderbare natur» og «fresh air». Vel, etterhvert har vi fått øynene opp for vårt eget land, godt hjulpet av Monsen. Ja, da tenker jeg ikke på hain Røder, gammelmonsens hains Oluf. Nei, Lars mener jeg … som heller ikke er Olufs avkom men en friluftsglad villmarking som i de siste tiårene har vært en stor inspirasjonskilde til å vekke og styrke normenns interesse for egen natur og det enkle friluftsliv.
Jeg lot meg selvsagt også inspirere etter å ha sett Monsens Femundeventyr på TV. Med Allykano og en ikke alt for entusiastisk pjokk i bilen, bar det til Femunden for å se om det var vanlig å fiske med revolver i de traktene.
Det har blitt en del padling rundt om i Norge i årenes løp. Pjokken er blitt stor og ferierer selvsagt ikke med gamlingen lenger. For ordens skyld så er altså gamlingen undertegnede. Men gamlingen fant til slutt Solveig. Ei sørlandsjente med stor sans for det enkle friluftsliv.
«Kvenna – Den ultimate padleturen i Sør-Norge»
Dette var lenge en urealisert drøm. Faktorer som tid, planlegging, transport og slikt gjorde at den turen alltid ble utsatt eller måtte vike for et enklere opplegg. Det var helt til jeg datt ned foran husguden (TVn) og så Monsen x 2 som padlet i Finnmark sammen med en kompis … i noen artige badeleker – Packraft!
Den entusiasmen for disse farkostene som de gutta viste, gjorde at jeg selvsagt også måtte prøve det. Og for å si det enkelt. Allyen er solgt. Jeg kan ikke se for meg at den kommer til å bli brukt mer. I alle fall ikke hjemme i Norge. En packraft er slikt sett et bedre, gøyere og mer fleksibelt alternativ. Dørstokken er også blitt betydelig lavere med packraften enn tilfelle var med en kano.
Så i slutten av juli bar det til fjells. Opp fra Røldal med kurs for Holmavatnet (1204 moh) … som er det høyest liggende vannet i kvennavassdraget En Packraft med utstyr gir en økning i pakningsvekten på ca 5 kilo. Dette er betydelig lettere enn å dra med seg en kano, spesielt når man må gå 13 kilometer rett til fjells. Det er starten på denne turen som tradisjonelt har vært begrensende for å padle Kvennavassdraget. Alt man skal ha med seg må fraktes opp, fortrinnsvis på ryggen. Planlegger man i god tid er det mulig å få hesteskyss opp til Holmavatnet.
Ryggsekkene tipper fort 30 kilosmerke når man skal på en slik padletur. Litt av gleden med slike villmarksturer er planleggingen. På internett finner man selvfølgelig mye opplysninger om alt fra rutevalg til fiske (www.inatur.no for fiskekort). Turen går an å gjøre på 4-5 dager hvis det er et mål å «gunne» på. De fleste anbefaler å sette av i alle fall 14 dager, for å finne roen på fjellet. Vi hadde godt med tid, men mat for ca 16 dager. Dette ville være begrensningen hvis vi ikke klarte å fange nok fisk. Fiske viste seg å være vanskelig denne sommeren. Flere av de vi traff på vår vei over vidda hadde samme opplevelse som oss. Masse fisk som hoppet og spratt samtidig som de var slappe til å hekte seg på kroken. Men et par gode fiskemiddager ble det nå i alle fall.
Turen startet med at vi kjørte inn og parkerte en bil nede ved Midalsbu, i nærheten av Røldal. Så bar det rett til fjells.
På vei opp til Holmavatnet traff vi på to karer, far og sønn. De var på vei nedover. De hadde mistet motet når de kom opp og så at Holmavatnet var fullstendigt islagt. De hadde også snakket med noen fiskere som sa at store deler av Kvennsjøen heller ikke var påvirket av globale oppvarming. Det skulle være godt med is også der. De bestemte seg derfor for å avbryte turen.
Vi bestemte oss for å fortsette. Det var en del snø i fjellet enda, slik at turen oppover gikk vekselsvis på snø. Heldigvis var den noenlunde hard å gå på. Tross det klarte jeg å tråkke skikkelig over, eller rettere sagt tråkke oppigjen et ca månedsgammelt overtråkk. Den første leiren ble derfor på toppen med utsikt ned til det islagte Holmavatnet. Neste dag fortsatte vi. Det gikk smått siden jeg stort sett hinket avgårde på grunn av vondt i labben. Målet var Litlos turisthytte der vi hadde bestilt middag. Men bare etter ca seks kilometer måtte jeg kaste inn håndkleet. Foten var ikke egnet til å gå på, og trengte litt ro og pleie. Leir ble satt opp ved det neste vannet, best kjent som vann 1189 moh.
1189 var også islagt. Det var ganske kaldt, rundt 0 grader på natten og lette regnbyger på dagen. Vi så ikke for oss at isen ville forsvinne med det første. Solveig ruslet fra leiren til Turisthytten og hentet den bestilte maten med drikke og det hele. En tur på ca 1,2 mil. Tror ikke det er helt vanlig å få servert take away mat så langt oppe på Hardangervidda.
Neste dag gikk vi over til Litlosvatnet og slo leir på motsatt side i forhold til Turisthytten. Planen hadde vært at vi skulle ta en avstikker og gå opp til Hårteigen, en distanse på ca tre mil tur retur. Dagen etter var det strålende sol og nesten vindstille. Da foten fremdeles føltes kassabel, tasset Solveig alene opp til Hårteigen. Jeg hinket rundt og samlet ved til pinnebrenneren. Pinnebrenneren hadde jeg laget selv av en IKEA bestikkholder (søk Hobo stove på Youtube). Det er en veldig energiøkonomisk måte å varme vann på. Og tørre kvister finner man overalt. Også oppe på Hardangervidda. I tillegg til å være en varmeskilde som reduserer behovet for gassbrenneren, er det et lite transportabelt bål som i tellegg til bålkosfaktoren vil kunne bidra stort til å holde disse bevingede blodugerne på avstand. Myggen altså, som tross temperaturen hadde begynt å børste støvet av vingene.
Jeg kreket meg også opp på et fjell for å få oversikt over isforholdene ned til Kvennsjøen. Det var en åpen råk gjennom isbeltet i utgangen av vannet der det smalnet inn og gikk nedover mot Kvennsjøen. Båtene ble derfor gjort klar til neste dag. Jeg lyktes også å fange en kjempefin ørret rett før Solveig var tilbake fra Hårteigen. Da ble det fiskemiddag i solnedgangen. Helt på grensen til å være romantisk.
Tidlig neste dag var vi i båtene. Vi måtte forsere en del is på det smale partiet i Litlosvatnet da råken jeg hadde sett dagen før hadde pakket seg litt i løpet av natten. Men packraften egnet seg godt som isbryter, så vi kom igjennom uten for mye strev.
Etter en kort bæring var vi endelig på Kvennskjøen, og kunne fortsette turen. Kvennsjøen er det største vannet i vassdraget. Det var lite is der nå. Men vi måtte padle rundt noen istunger stakk ut fra land. Når vi kom på det store vannet merket vi godt vinden som hadde tiltatt. Heldigvis blåste det fra vest. Dette gjorde padlingen enkel. Vi blåste bokstavelig talt over sjøen. I motvind kan Kvennsjøen være krevende å padle. Midt på det smaleste partiet på Kvennsjøen lå det et isbelte som strakte seg tvers over fra nord til sørsiden. På nordsiden var det heldigvis noen små øyer uten is imellom. Vi unngikk isen ved å padle forbi isbeltet mellom øyene.
Neste leir ble på en øy i enden av Kvennsjøen. Her ble vi passert av to andre grupper med padlere. Dagen etter fortsatte vi nedover elven. Elven var relativt rolig, og det var nok vann til at vi ikke subbet bunnen alt for mye. Utfordringen er disse store steinene som ligger i elven, dypt nok til ikke å lage krusninger, men for høyt til at båten går klar. Fra tid til annen ble vi «hengende» på en stein. Som regel er det bare å rugge litt, eller skifte vekten fra ene enden til andre enden av raften så drar strømmen deg av og videre. Før Øvsta krokavatnet var det et stryk med en kulp i midten. Første delen bar vi da det var for mye stein i utløpet. Den siste delen valgte vi å padle uten pakning, da Solveig aldri hadde padlet i stryk tidligere. Vi bar sekkene ned først. Da ville vi ha tørt utstyr hvis forsøket på forsering i båt endte med ufrivillig bading. Det gikk bra. Vi var ikke våtere, enn at en halvtime i solen med litt vind tørket opp det som hadde blitt vått.
Neste leir ble på en øy i enden av Øvsta Krokavatn. Vi fant en hylle rett ved vannkanten som var helt perfekt til teltet. Den lå også godt i le for vinden som hadde tatt seg opp. Valget av teltplass viste seg etterhvert å bli problematisk. Vinden snudd til øst og himmelen åpnet kranene. Vi hadde et lettvektstelt med oss. Dette ga etter når det nå fikk vinden inn rett fra siden. For å unngå kontakt mellom inner- og yttertelt, noe som fort gir lekkasje når det regner kraftig, stivet vi opp med både årer og fiskestang. Vi hektet også løs innerteltet på vindsiden slik at det ble mer rom for duken til å bevege seg på. På denne måten klarte vi å holde det tørt inne i teltet. Da uværet fortsatte ble vi liggende værfast en ekstra dag. Da det endelig løyet klatret jeg opp på den høyeste toppen for å speide. Jeg så da at det var kommet et par telt til i løpet av kvelden/natten på landsiden. Det var to packraftere som i motsetning til oss stort sett hadde padlet i motvind. Vannstanden hadde steget med en liten meter, så det var godt driv i elva nå. Vi holdt kontakten med disse to packrafterne videre nedover denne dagen. Elva var ganske stri den siste delen av elven ned mot Skyttarfossen. Jeg padlet først ned og ble liggende og vente i hølen ovenfor fossen. Da Solveig aldri kom begynte jeg å ane uråd. Jeg gikk raskt i land og løp oppover langs elven, mens jeg hele tiden fulgte med om det kom noe drivende nedover. Heldigvis fikk jeg øye på henne på den andre siden av elven. Hun hadde bokstavelig talt tatt seg vann over hodet i den førte valsen i starten av elven. Hun hadde slitt litt med å komme seg ut, men hadde klart å få tak i packraften. Åren hadde hun måtte slippe, så den var bortevekk. Etter 2-300 meter hadde hun klart å komme seg i land med raften. Jeg brukte kikkerten nedover elven og fant igjen åren nede i kulpen. Solveig hadde i mellomtiden gått ned langs elven på motsatt side. Der hadde hun oppdaget den perfekte teltplass. Et sted vi aldri hadde funnet hadde hun ikke tatt dette ufrvillige badet. De to andre packrafterene kom etter uten uhell. De slo leir på motsatt side av elven. Vi hadde tatt med oss en nødpeilesender hvor vi kunne motta værmeldinger. Neste dag skulle det bli styggevær. Vi bestemte oss der og da for å bli en ekstra dag ved Skyttarfossen. Heldigvis var alt utstyret og skift pakket i vanntette poser. Men de klærne og skoene Solveig hadde på seg var gjennomvåte. Det neste døgnet ble derfor brukt til å tørke klær. Jeg fikk også fisket litt, samt gått litt på tur for å teste foten som gradvis ble bedre. De to andre packrafterene hadde et strammere tidsskjema enn oss….så de fortsatte i motvind, mens vi koste oss med ny fiskemiddag.
Dagen etter lettet det. Solen etablerte seg på himmelen og vinden løyet. Vi bar forbi Skyttarfossen og fortsatte over Sandvatn. Dette ble den lengste dagen ad tilbakelagt distanse og antall bæringer. Lang bæring ned til Gunleiksbuvatn. Vi padlet over Gunleiksbuvatn og fortsatte ned til Briskevatnet. Vi valgte å bære ned dit da Soveig følte at hun trengte litt mer trening i stryk, uten pakning, før hun med glede kunne kaste seg uti slikt igjen. Vi fant en fin leir på en halvøy helt i begynnelsen av vannet. Her hadde det vært mye folk før oss. Det som først og fremst avslørte dette var alt dopapiret som lå trykket ned bak omtrent hver en store stein i området. Grunnen til papirbruken var forvitret for lengst, mens papiret ofte framsto så hvitt og fint at man skulle tro det aldri var blitt brukt i første omgang. Det kan virke som om folk har en forestilling om at dopapir vil oppløse seg selv og forsvinne. Det gjør altså ikke det. Det kan gå flere år før naturen klarer å ta tilbake behandlet cellulose. Selve avføringen forsvinner etter få dager, men papiret ligger og griser til i lang tid fremover. Vi fyrte opp i pinnebrenneren og tok en tur rundt på halvøyen og brant opp alt slikt papir. I det hele tatt har vi som vane å ta med oss søppel vi finner når vi er på tur. Et godt råd er det å ha med en fyrstikkeske eller en lighter sammen med dopapir. Brenn opp papiret etter bruk, så slettes sporene etter deg mye kjappere.
Solveig tok seg noen fjellturer på nærliggende topper, mens jeg prøvde fiskelykken. Vi ble et ekstra døgn på stedet. Det andre døgnet kom det fem Allykanoer med unge veltrente menn som slo seg ned på neste halvøy. Utstyr, holdning og bekledning røpet deres militære tilknytning. Neste dag var helt nydelig. Fullstendig vindstille og strålende sol. Det var nå forskjellen på kano og packraft ble veldig tydelig. Selv om soldatgutta var før over Briskevetnet enn oss, gikk vi forbi dem uten problemer på veien ned til Honsrudvatnet. Det å buksere kanoer og pakninger nedover tar betydelig lengre tid enn å ta raften på ryggen og tusle ned til neste vann.
Ved Honsrudvetnet var det utrolig flott, så der ble vi også i to døgn. Vi gikk opp på Simlenuten rett sør for vannet. Derfra så vi helt til endepunktet og kunne planlegge padlingen ved å se på vannene nedover i kikkert.
Turen gikk så videre over Vollevatnet og ned til Sandhølen. Dette er normalt enden på selve padleturen. Etter dette blir elven for stri og farlig til padling. Vi fant en fin leirplass og lurte om vi skulle overnatte oppe ved Sandhølen. Målet var å rekke fergen fra Mogen til Skinnarbu på mandag kl 1500. Vi bestemte oss for å gå. Det er tross alt greit å ha god tid. Det viste seg å være veldig lurt. Ikke før hadde vi fått opp teltet på Mogen, så åpnet himmelen alle sluser pånytt. At vi i praksis hadde byttet ut en sleip, gjørmete sti med Pizza på Mogen fjellstue føltes egentlig helt rett. Dagen etter tok vi katamaranen fra Mogen til Skinnarbu som er første fornuftige kontaktpunkt med vei. Vi hadde brukt 15 dager, selv om vi hadde dobbelt så mange dager til rådighet. Mye av gleden med en slik tur er nettopp å ikke være avhengig av tiden. Det å kunne bli på et sted en dag eller to ekstra gjør at en kanskje slipper dårlig vær og masse motvind. Det vi husker av turen er at vi stort sett blåste over alle vannene og koste oss hele tiden. Det er veldig spesielt å padle østover og nedover, og kjenne sommeren komme krypende omtrent i takt med padletakene. Selv om det var i begynnelsen av august så vi hele tiden snødekte fjell i vest. Men ved å skue østover gjenvant vi troen på at; jo, det vil nok bli sommer i år også. Vi møtte fem andre packrafter og åtte Allykanoer på turen, så overbefolket var det ikke tross korona og hjemmeferierende landsmenn. Vi hadde sett for oss at flere ville benytte muligheten til å realisere villmarksdrømmen nå når grensene var stengte. Den tiden vi hadde igjen brukte vi selvsagt på å utforske et annet meget spektakulært fjellområde. Men det får bli til en annen gang.
Vil du ut i villmarken. Få tak i en packraft. Det vil løfte turopplevelsen til et nytt nivå.
Nyttige informasjon om padling av Kvenna
- Solveigs turrapport på peakbook med mer detaljer om turen og gps-spor: Hårteigen og padling av kvennavassdraget
- Naturligvis.blog som har ett veldig bra padlekart over Kvenna som vi printet ut og hadde med oss på turen
- Boka Kanopadling i Norge av Øystein Køhn har en beskrivelse av Kvenna i tillegg til 76 andre padleruter rundt omring i Norge. Den er ikke lengre til salgs i butikken, men dukker stadig opp på Finn.no