En vindfull rundtur på Saltfjellet

Etter å ha kommet ned til sivilisasjonen fra turen i Láhko nasjonalpark, der vi var en snartur innom Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, ville vi ta en tur på selve Saltfjellet. Vi hadde tross alt kjørt forbi utallige ganger. Før vi atter en gang forlot sivilisasjonen, unnet vi oss en milkshake og bunkret litt forsyninger på butikken i Beiardalen. Så kjørte vi det lille stykket til parkeringsplassen innerst i Tållådalen. Dette var et greit utgangspunkt for en tur inn i selve Saltfjellet. Det er godt skiltet og merket inne på fjellet. Saltfjellet er av mange betraktet som indrefileten av nasjonalparkene i nord. Vi ble heldigvis ikke plaget av mye regn, kun en og annen skur, fortrinnsvis om natten. Imidlertid blåste det ganske friskt. Vi valgte derfor å ligge i telt i skogen ved Djupvatnet den første natten, for å få litt le for vinden . Det var jo artig å se om det lot seg gjøre å sette opp teltet, når vinden var som kraftigst. Det gikk greit, selv om teltet så litt merkelig ut en stund. Vi måtte rette det opp når vinden hadde roet seg noe.

Dagen etter fortsatte vi i motvind opp på snaufjellet og kom inn på Telegrafruta ved Bjellåvasstua. Telegrafruta følger den nedlagte telegraflinja over Saltfjellet. Telegraflinja ble satt opp i 1860-årene og da sto telegrafstolpene med 50-70 meters mellomrom langs ruta og viste vei til farende over Saltfjellet. I dag er det bare fundamenter igjen av den gamle telegraflinja. Vi fulgte den lettgåtte stien langs Nordre Bjøllavatnet, og stakk en liten tur innom Steinstua, en åpen steinbu satt opp under bygginga av telegraflinja. I dag er det Statsskog som drifter den, og det er mulig å overnatte der om man ikke er kravstor. En må ha med seg alt av matlagings- og overnattingsutstyr da den er meget spartansk utstyrt. Vi valgte å fortsette litt til og campet langs elva mellom Nordre og Søre Bjøllavatnet for å prøve fiskelykken. Den ble posemat også her….

Neste dag fortsatte vi på telegrafruta forbi Midtistua som er en av to telegrafstuer langs ruta som i dag brukes som turistforeningshytter.

Siden vi skulle tilbake til bilen så forlot vi Telegrafruta i sørenden av Søre Bjøllåvatnet og fulgte stien gjennom vakre Tållådalen tilbake mot bilen. En åpen og fin dal å vandre i. Siste natten i nasjonalparken tenkte vi å ta i Bukkhaugbua en statskogkoie ett steinkast unna stien. Den viste seg å være av det luksuriøse slaget, med både gass, gode madrasser og et vedskjul og toaletthus av prima kvalitet. Statskogkoiene er åpne og gratis, men man er ikke garantert å få plass, her er det første mann til mølla. Litt utpå kvelden banket det på døren, det var ett turfølge på tre som var på jakt etter overnattingsplass, men de valgte å ligge i telt når de så at det allerede var folk der, så vi hadde kåken helt for oss selv.

På turen tilbake til bilen traff vi på en mann fra fjelloppsynet. Han var etter sigende en tidligere lensmannsbetjent som hadde hoppet av etaten, for å kunne være ute i naturen og møte hyggeligere folk, enn mange av dem politiet må befatte seg med. For en som er kunnskapssøkende er det alltid trivelig å utveksle erfaringer med en så erfaren fjellkar.

Saltfjellet ga mersmak, vi kommer nok igjen. Her finner du gps-spor av ruta vi gikk og mer informasjon om turen