Jotunheimen nasjonalpark

Planen var å ta kommunetoppen i Stranda kommune, Blåfjellet, med start i Geiranger. Været var litt usikkert så tidsvinduet var relativt smalt. Men før det kunne gjøres var vi nødt til å finne litt suppe til folkevogna. Etter hvert som tanken ble tommere ble det færre og færre bensinstasjoner.

Selve Geiranger var full av turister. Det var så tett med folk at vi faktisk gikk glipp av bensinstasjonen der. Å snu og kjøre ned igjen var en glemme sak. Vi fortsatte og fortsatte. Ja, vi kjørte så langt før vi fant en stasjon at vi faktisk var nærmere Jotunheimen enn Geiranger. Der var det også lovt bedre vær, og ikke minst. Der lå Surtningssue, Norges 7. høyeste fjell og en kommunetopp.

Det var den siste kommunetoppen Solveig hadde igjen på  Østlandet. Så da ble det den. I 1897 karakteriserte DNT turen til Surtningssue som «Let og ufarlig, selv for damer» så Solveig hadde store forhåpninger om å komme til topps.

På kaia ved Gjende var det masse folk som skulle ta båten inn til Memurubu, de fleste for å gå Besseggen tilbake. Vi sendte bagasjen med båten og gikk de 10 km langs Gjende til Memurubu i deilig duft av liljekonvall. Vi gikk inn til kaia ved Memurubu- der ventet bagasjen som vi hadde sendt med båten inn. Da var det bare å sele på og fortsette inn Memurudalen. Vi ville dele opp turen, så vi hadde med telt og soveposer og slikt opp i området. Det var lettgått og fint terreng innover dalen og vi fant ett fint sted å slå leir.

Neste morgen var været var ikke helt perfekt, men sikten var god nok til at man fikk et godt inntrykk av landskapet rundt. Vi var omgitt av høye tinder og mektige isbreer. Noen reinsdyr med små kalver hadde tatt tilhold på de få snøflekkene som var igjen. Her i Aust-Jotunheimen er det tamrein man kan møte på. Disse reinsdyrene var derfor ikke spesielt sky.

Det var merket sti helt til toppen av Surtningssue, så det var bare å følge varder og rødmerker innover dalen og opp i steinura. Surtningssue regnes for å være en av de beste utsiktstoppene i Jotunheimen, og selv om det var litt lavt skydekke fikk vi relativt god utsikt fra toppen. På vei ned spiste vi nista i ei lita steinbu som er satt opp like under toppen. Det ble en natt til i telt før vi trasket tilbake i regnvær mens toppene rundt oss ble mer og mer hvite.

Til å være et såpass kjent reisemål, var det forsvinnende lite folk i nasjonalparken. Vi så ett annet telt inne i Memurudalen, og traff kun ett par når vi var på vei ned fra fjellet, med ved Memurubu krydde det av folk.

For GPS-spor og mer informasjon om turen se Surtningssue – Vågå