Og så litt Finsk fjernsynsteater…

Når man skal østover i Finnmark er ofte korteste veien via Finland. De 1000 sjøers land er preget av endeløse skoger, mange vann og lange rette veistrekninger. Behagelig kjøring for en som er vant til vestlandske asfalterte dyretråkk.  Vi passerte over grensen nordøst for Kautokeino. Det var begynt å bli kveld så det var på tide å finne en fin plass og stoppe. Vi måtte jo overnatte i Finland. Det var jo greit å få med seg åpne butikker før vi kjørte inn igjen i Noreg eller Norge som det også heter.

Vi passerte mange skilt som det sto Veneenlaskupaikka, noe som ifølge Google betydde båtutsettingsplass. Vi svingte av ved et slikt skilt og fortsatte noen hundre meter innover på en smal grusvei. Der så det ut som om det ikke var helt uvanlig å campe for landeveisreisende. Det var rester etter bålplasser som tydet på det. Til slutt kom vi frem til selve båtutsettingsplassen. Der var det en stor fin parkeringsplass, og overaskende nok ingen bobiler … eller biler i det hele tatt. Det var kun en rekke små båter som sto opptrukket på stranden. Et riktig så idyllisk sted tenkte vi. Rart at ikke andre også har funnet det. Jeg tok meg en liten rekognoseringstur rundt og slo fort fast at her var vi helt alene.

Vi sto og nøt utsikten utover vannet, men innså fort at her var dert bare å komme i gang med matlaging og gjøre oss klar for kvelden. Mørket kom fort sigende på. Jeg rigget til bord og stoler og Solveig begynte å gjøre klar kokeutstyret. Vi ville avslutte dagen med middag før vi tok kvelden.

Plutselig stoppet Solveig opp og sa: «Hør det er noen som graver». Og ganske riktig det var tydelig en spade som ble stukket i jorden. Lyden stanset når vi sto stille og lyttet. Når vi fortsatte med vårt ble det gravd videre til vi stanset opp igjen. Det kom fra et lite skogholt rett ved siden av oss. Med ett var det liksom blitt litt mindre koselig på stedet. Solveig så på meg og lurte på at det kanskje var noen som laget graver til oss. Vi var tross alt i den finske ødemarken, og det var kanskje lett å dra assosiasjoner mot Piknik med døden og tilsvarende filmer.

Vel, jeg tenkte at dette nok lå nærmere finsk fjernsynsteater enn amerikansk skrekkfilm. En naturlig forklaring på hvorfor det ikke var andre biler som campet på stedet. Jeg så for meg en lokal helt med liten sans for turister og stor sans for uforanderlighet og at det ikke skjedde noe rundt ham. Jeg foreslo at han kanskje var ute og gravde mark nå når kvelden seg på. Teorien ble fort slått i hjel av Solveigs faktaopplysning. Det hørtes ut som om det ble gravd i grus og sand. Det måtte jeg si meg enig i.

Uansett det var ikke noe poeng i å spore opp graver’n.  Jeg så for meg at jeg da ville støte på en ikke engelsktalende eldre finne med begrenset skolegang og et veldig smalt slektstre. Ble vi på stedet, ville han sikkert kaste kongler på bilen i løpet av natten. Gammel og klok som jeg er fant jeg ut at her fikk man unngå konfrontasjon og defuse situasjonen. Vi hev ting fort inn i bilen, kjørte et stykke videre før vi fant en annen båtutsettingsplass der vi slo oss til for natten.