Å våkne i furuskog

En helg med blå himmel og strålende værutsikter er man nesten programforpliktet til å benytte ute i det fri. Spesielt hvis en av en eller annen ofte uforståelig grunn har bosatt seg i regn og tåkelandet rundt Bergen. Men med solkula på himmelen og fraverende blåst, får omgivelsene fort dette postkortpreget vi liker å forbinde landsdelen med. Med andre ord. Det var bare å komme seg ut.

Tidskjemaet vårt er vel som andres, relativt stramt. Derfor måtte det bli en kort tur i nærområdene. Solveig hadde selvsagt noen kommunetopper hun hadde lyst å gå omigjen. Kursen ble lagt nordover til Lindås, Meland, Holsenøy og dei. På vei stakk vi innom Vestnorsk utvandringssenter på Radøy. Her har man flyttet flere tidstypiske hus fra norske bosettinger i Nord Amerika ifra midten av 1800 tallet. De var satt opp nærmest i et tun langs veien. Det sto alt fra en amerikansk kirke til rådhus med fengsel og det hele.

Etter at vi hadde sett på utsikten fra Morkefjellet på Radøy og Litlåsfjellet ved Mongstad bestemte vi oss for å finne en teltplass i nærheten av siste toppen, Eldsfjellet på Holsenøy. Vi tenkte å ta den dagen etter, før vi la kursen hjemover.

Selv om det er mye natur langs norske landeveier er det ikke bare bare å finne en plass en kan slå opp telt uforstyrret. Alle fine områder er for lengst opptatt av småbruk, bolighus eller hytter.

På var vei kjørte vi langs et inngjerdet jorde med vill-eller steinaldersauer. Der ble vi vitne til en ny fødsel av to lam. Sistemann kom ut omtrent når vi passerte. Vi så at sildemåker og kråker sultent samlet seg i nærheten av barselsselskapet. Vi valgte derfor å bli stående slik at ikke disse rovfuglene dristet seg frem og hakket ut øynene på de nyfødte lammene, noe som desverre skjer fra tid til annen. Heldigvis tok det ikke mange minuttene før lammene hadde karret seg på beina og søkt tilflukt og ly under mammasauen, klar for første servering av deilig varm melk, mest sannsynlig uten honning. Vi fortsatte å lete etter teltplass. 

Etterhvert dro jeg kjensel på området vi befant oss i. Gamle minner fra 80 tallet med kald krig og tøffe menn dukket opp. Med ett var vi på Skjellanger, et sted som sjøforsvaret i sin tid hadde sine aspirantkurs for de som helt frivillig hadde søkt seg til en litt mer utfordrende tjeneste. I nærheten så vi skilter til turstier. Vi parkerte, og la ivei innover i terrenget i sikker overbevisning om at her måtte det være mulig å finne en fin plass å telte. Det begynte å haste litt, da solen hadde begynt å dale mot havflaten. 

Vi trengte ikke gå mange hundremetrene før et lovende området dukket opp. Det var furukledde bergnabber som strakte seg opp langsmed stien. På toppen av en av disse fant jeg en fin teltplass i kanten av en furuklynge med havutsikt og det hele. Her var det jord nok til at pluggene fikk feste slik at teltet sto godt forankret.

Det ble akkurat tid til en god middag før solen gikk ned og nattekulden kom krypende. Det var bare å finne roen i teltet.

Dagen etter våknet vi med at teltet ble innhyllet i sol. Det hadde nok vært antydning til frost om natten, for landskapet liksom tinte opp i takt med stigende sol og tiltakende fuglesang. Når vi åpnet teltet kjente vi denne deilige friske lukten av furuskog. Furuskog – smak på ordet. Lyst og ledig som det er. I motsetning til granskog, som er mørkt og tungt. Ja, tusser og troll bor der, eller kunne ha bodd der hvis Asbjørnsen og Mo hadde vært gravende journalister og ikke eventyrsamlere.

Nei, i furuskog er det godt og våkne. Man våkner liksom glad, sikkert med samme følelsen en får når en vinner 12 rette i tipping. Solveig så en bergknatt i det fjerne som hun selvfølgelig måtte opp på. Hun gikk på den, mens jeg snudde meg rundt og sov litt til.

Etter en lang og god frokost kjørte vi og gjorde oss ferdig med Eldsfjellet, før vi la kursen sørover igjen.