Johshytta på Hopen
Litt sør øst for Svalbard ligger det en lang tarm av en øy – Hopen. Der ligger den minste av våre ishavsstasjoner. Fire mann på halvtårskontrakter sørger for en jevn strøm av værdata ned til fastlandet. Øya som er ca tre mil lang og ikke mer en 2 km bred på det bredeste fremstår for mange som for øde, for gold og for isolert. Andre har funnet plass til den i sitt hjerte. Jeg er nok en av dem.
Så lenge ikke værgudene slo seg helt vrange var hovedfritidssysselen turgåing. Var det mulighet til det, la man opp til en overnatting på en av hyttene på øyen. Dette er hytter som ligger på steder der det opprinnelig lå fangsthytter. Ved Sørhytta ligger eksempelvis enda restene av Rudi hytta fra 1909. Hytta der Isbjørnkongen Henry Rudi hadde sin første overvintring i ishavet, og der han satte sin personlige rekkord som han aldri senere slo, 6 isbjørn på en dag.
Alle hyttene lå på østsiden av øya, bortsett fra en da. Johshytta ligger en snau kilometer fra hovedstasjonen på vest siden av isbjørnsletta som deler øya i to. Det var stuerten Johannes Nygård som bygget denne sessongen 1955/56. Hytta er laget i laftet tømmer, og bygget i samme stil som badstua på hovedstasjonen, som også ble bygget av Nygård.
I likhet med andre fant jeg Johshytta veldig tiltalende og trivelig, ikke bare fordi det var kort vei til den, men for at den utvilsomt var den av hyttene som lignet mest på en gammel fansgsthytte, med sitt lille rom og lave tak. At man måtte spa snø ut fra under sengebriskene før man fyrte i ovnen, ga det hele det røffe ishavspreget som gjør oppholdet på hytten til en mer minnerik opplevelse.
Det var også fantastisk å sitte på taket til hytten og kjenne høstsolen varme og nyte den øredøvende stillheten du bare finner i arktis.
Under har jeg sakset inn deler av et blogginnlegg jeg skrev i Hopenbloggen i 2019 om et isbjørnmøte:
«Ja, nå lovet vi leseren vår at vi ikke skulle være noe tur og reiselivsforum for sofaslitere og mennesker som lever ut sine villmarksdrømmer på sosiale media, eller foran den gamle lisensbelagte husguden.
Men vi har hatt noen opplevelser her som vi synes det er greit å dele med deg- siden du fremdeles gidder å følge oss. På fredags kveld så vi hvite prikker som beveget seg ute på Knultodden. Kunne det være – Storkikkerten ble rigget opp – Jo, det var det. Sangsvaner. Fire stykker! Det var et hyggelig syn, spesielt etter en uke med regn og tåke.
Met’n lurte på hvordan det var å gå ut i terrenget. Han valgte å ta med radarparet Bølge og Krækling over til Johshytta. Bølge med kløv. Det var et sirkus å forsøke å få kløvet på bikkja. Tilslutt forsto Bølge at uten kløv – ingen tur, så da ble det kløv. Turen over var gjørmete og veldig våt, men met’n klarte å komme seg over med æren i behold, skoa på beina og sokkene fri for gjørme. Krækling hadde som vanlig det brenntravelt med å komme seg inn og under brisken.
Ikke før var de inne i hytta, så sildret regnet ned igjen. Et av målene for turen utenom stuebytte, var å se hvor det var lekkasje i taket. Det er som regel en liten dam på bordet og på krakkene til venstre for bordet når noen ankommer hytta.
Det ble fort varmt inne, så Bølge ville ut. Da han la seg til ut i bislaget ble Krækling med ham dit. Alle gikk til ro der de ville. Sånn i seks tiden på natten ble met’n vekt av knurring ute i bislaget. De fikk beskjed om å holde kjeft, noe som ble etterkommet. Bølge har begynt å knurre og tøffe seg litt overfor Krækling, noe han overhodet ikke har noen rett til, som du senere vil se. Imidlertid regnet det ikke så mye at det dryppet noe sted. Så lekkasjen er i skrivende stund fortsatt et mysterie.
Dagen etter våknet de til solskinn. Planen for dagen var å gå opp og innover Kollerfjellet hvis været holdt, og det ikke var blitt for vått i terrenget. Met’n ville sjekke om Teddy brothers fremdeles var i området. Det ble fyrt opp i ovnen, og han trødde opp i støvla og gikk ut i gangen og koblet bikkjene.
Som uinnvidd leser lurer du muligens på om det er veldig mye kriminalitet på Hopen, siden man må ha med seg våpen på do. Vi kan forsikre deg om at kriminalitetsstatistikken er veldig bra her på øya. Tror ikke akkurat noen etater kan påberope seg æren for det, men den kriminelle aktiviteten her begrenser seg til tyveri og hærverk. Reven stjeler unger og egg, og bamsen raserer hytter.
Ja, det var nå denne siste man burde passe seg for når man går ut av en hytte da. Bikkjene var først ut. Selv tok met’n kikker’n på hjørnet for å forvisse seg at det ikke sto noen bøllebjørn på lur. Først måtte bikkjene få strekke litt på seg, og skvette litt på hjørner, rekved og sånn. De ruslet derfor litt sørover brinken. Met’n sjekket rutinemessig bak hytta. Og der satt’n! Ikke jackpot i lotto -men Teddy.
Ca 80 meter unna satt han og så på dem. Met’n sjekket veldig hurtig at Teddy ikke hadde med kompisen sin -og at han forholdt seg rolig. Da var det bare å haste inn i hytta etter kamera og signalpistol. Litt armer og ben ble det. To bikkjer….den ene ville vekk når han skjønte hva som var der ute. Den andre viste ikke hvor han ville…litt her, nei, kanskje litt der. Mobil i den ene handa, og signalpisol i den andre. Alt krydret med flagrende skolisser. Men met’n hadde solbriller….Iooking cool! Viktig det!
Bamsefar ble anropt. Først på norsk, så på engelsk da han ikke virket til å forstå norsk. Vi har jo heldigvis lært av Lars Monsen at man skal snakke engelsk til bjørner.
Han snudde seg i det minste og tasset litt rundt før han igjen så på denne skapningen som sto og skreik til ham. Om bamsen lurte på om han skulle forsøke seg som bøllebjørn mistet han lysten når det smalt fra signalpistolen. Man spøker nemlig ikke med en skjeggete met, med skulderhylster og solbriller. Men Teddy var litt seigere i bevegelsene nå enn ved forrige møte. Det var lett og se at han sank godt nedi myra for hvert steg. Han snudde seg og så seg tilbake hele tiden, men han gikk bare videre hvis met’n sto og så på’n. Var met’n inne i hytta stoppen bamsen opp -helt til’n kom ut igjen.
Teddys tanker:
«Oi, der var det ett sånt pinnedyr med to bolerever. Ka er det han står og kauke førr -på engelsk? Sikkert utlending, teite briller har’n og –Turist! Uppsann… der smalt det vist. Får vel spille med og late som æ vart litt skræmt.
Men det var da voldsomt da. Han står der enda og glor. Ok, da. Lite kjøtt på pinnedyr….så sulten er jeg da ikkje. Æ går.»
Bamsen ruslet nordover stranden. Det var i utgangspunktet en blindvei. Så for å unngå at han kom i retur bestemte met’n seg for å komme seg opp på brinken. Bølge sto stille, helt super muse stille når han fikk kløvet på denne gangen. Men han måtte hales ut av hytta som han hadde søkt tilflukt i».
Hjemturen gikk rimelig kjapt da bølge hadde blitt omvendt til å bli en prima trekkhund 🙂
Epilog
Nå er det engang slik at ishavet er belagt med drama, så også Johshytta. Johannes Nygård fikk forlenget kontrakten på Hopen. Han så frem til å få bruke hytta han hadde satt opp. Den 3. desember 1956 forlot han stasjonen for å gå på tur. Han ble aldri sett igjen i live.
About The Author
