To fluer i ett smekk, Saltfjellet-Svartisen og Láhko nasjonalpark
Før vi forlot Nordland bare måtte vi inn i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Vi hadde i løpet av turen kjørt rundt hele nasjonalparken, men med unntak av Solveig sin tur til Snøtind i Rana kommune, så hadde vi ikke fått satt foten vår i nasjonalparken. Så vi måtte bare sette av tid. Vi startet turen fra Beiardalen. Der var stien lagt om i forhold til den som er avmerket på kartet. Dette var ikke godt nok merket, slik at vi ikke fant en brukbar sti før vi var halvveis oppe i den bratte fjellsiden. Dette ble derfor turens tyngste etappe. Når vi først var kommet opp på fjellet var det enkelt å ta seg frem. Største bekymringen var vann. Det hadde som kjent vært dårlig med nedbør i området hele sommeren. Planen som var å overnatte oppå fjellet ble derfor droppet. Vi gikk de ekstra kilometrene ned til Gråtådalstua som ligger litt utenfor selve nasjonalparken.
På veien dit lurte Solveig på om en mørk flekk i fjellsiden på andre siden av dalen kunne være en elg? Kikkerten kom kjapt frem, og joda, det var en fin okse som gikk og beitet på bjørketrærne der. Vi var knapt begynt å gå igjen før Solveig mente hun så flere. Vi satte oss ned og fulgte med tilsammen tre elgokser som sakte men sikkert nærmet seg hverandre. Ville vi bli vitne til et elgoppgjør, en kollisjon mellom ulike interesser og motiver? Ville de som svenske gjengkriminelle barke sammen i en blodig konfrontasjon der skitne og feige knep ville bli brukt? Neida!… De bare kikket på hverandre og fortsatte hver med sitt i fred og fordragelighet … til eksempel for de forannevnte sammenslutningene fra nabolandet
Gråtådalstua er på mange måter en veldig praktisk og fin hytte. Ikke veldig mye besøkt, da det tross alt er et lite stykke i distanse og høydemeter til nærmeste vei. En glimrende hytte for de som ønsker muligheten av å ha en hytte for seg selv.
Dagen etter fortsatte vi innover Gråtådalen og kom inn i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Der slo vi leir ved foten av Skjelåtinden, kommunetoppen i Meløy og Beiaren. Solveig benyttet finværet til å ta seg en tur til toppen av Skjelåtinden som bød på utrolig flott utsikt over breer, daler og fjell. Jeg prøvde fiskelykken i elven. Det ble frysetørret posemat til middag, så resultatet av fisket var deretter.
Neste dag startet Solveig litt tidligere. Hun ville opp på Nordre Glomvassfjellet som er det høyeste fjellet i Lháko nasjonalpark og det er det eneste stedet der Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark grenser til Láhko nasjonalpark. Jeg pakket campen og fortsatte rolig stien rundt fjellet og forlot da Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark med fiskestanga i handa. Fisk ble det ikke, men du verden så mye fine bær. Her var det både tyttebær, saftige blokkebær, tonnevis med krekling og Norges største blåbær. Man skulle nesten tro det var amerikanske bolebær. Imidlertid var de svært søte og saftige, uten tvil de beste blåbærene jeg har spist. Det mest utrolige var at bladene på bærbuskene var ramlet av. Om dette er en senvirkning fra Tjernobyl vites ikke, men det var nå engang slik. Det var bare å dra hånden gjennom lyngen, så var den full av store saftige blåbær. For å si det sånn: Jeg spiste noen liter før Solveig hadde tatt meg igjen og vi sammen gikk inn i Làhko nasjonalpark.
Dagens mål var Kvitsteindalsgammen, en gamme som tilhører Meløy turlag, og som ble satt opp inspirert av gammen til samene Per og Ola som drev som profesjonelle reingjetere i området frem til 1939 da Per gikk gjennom isen på Langevann og druknet. Rett før vi kom til gammen ble det et forfriskende bad i en liten glassklar kulp langs stien. På grunn av solen var det spa temperatur på vannet. Herlig!
Vi bommet litt med rutinene når vi kom frem til gammen. Vi glemte å lese i hytteboken, noe som alltid er lurt. Her står det nemlig ofte om feil og mangler, eller lure tips til nyankomne. Om natten kom en liten og for bøndene etterlengtet regnskur. Jeg våknet av at det dryppet ned på meg, noe jeg kunne ha unngått da det var utførlig beskrevet av tidligere gjester i hytteboken hvor lekkasjen i taket var. Forglemmelsen kom nok av at vi ble sittende lenge i gammeveggen og betrakte solens lek med horisonten der Svartisen var et fantastisk skue.
Det spesielle med Láhko er først og fremst geologien….eller stein som det heter på lekmannsspråk. Skandinavias største sammenhengende alpine karstlandskap ligger her. Karst er en betegnelse på landskap dannet gjennom oppløsning av grunnfjell, og da får man dannet mange spektakulære formasjoner. Láhko består av mye kalkspatmarmor, som har latt seg forme av tidens vanntann til noen av de mest spektakulære elve-, grotte- og naturlige skulpturer vi har i landet.
Dagen etter fortsatte vi til Fiskvatnet. På veien passerte vi Corbels canyon, et område der elven har laget de utroligste formasjonene i fjellet. Litt sånn Jan Mayen aktig, bare i marmor og ikke i lavastein. Fisket gikk dårlig. Eneste resultat av at jeg mistet noen sluker etter at moder jord hadde grepet tak i dem. Jeg hadde også en fisk som fulgte etter sluken helt inn til land, uten å bite. Et sikkert tegn for mange fiskere på at fisken egentlig ikke gidder å bite. Her rundt fiskevannene lå endel hytter, og vi kunne se flere andre som var ute og prøvde fiskelykken. Det virket som om det også ble posemat der i gården.
Dagen etter var planen å gå til Fellvasstua. En turistforeningshytte som ligger rett utenfor parken på nordvestsiden. Imidlertid var værprognosen ikke helt bra. Det var ventet regn og uvær. Vi måtte være forberedt på å bli liggende værfast noen tid, noe vi egentlig ikke hadde mat til. Turisthyttene i nord har ikke proviantlager slik det er vanlig i Sør-Norge. Den offisielle forklaringen på dette er logistikk, mens folkesnakket peker ut lokale fjellfolk som hovedsynderne for mattyveri og slett rengjøring av hyttene, selv om dette oftest tilskrives utenlandske turister.
Uansett valgte vi å gå hele veien rundt tilbake til Gråtvassbua. Etter en overnatting i telt ved Store Sandvatnet var det naturlig å legge ruten via Kvitsteindalsgammen. Planen var å stoppe der hvis uværet kom før det var meldt. Det gjorde det ikke. Selv om vi merket luftforandringene, noen skikkelige vinddrag og litt regn i luften, startet det «som vanlig» ikke før vi var kommet frem til hytta. Fire minutter etter at vi hadde kommet frem åpnet himmelen seg, og slapp løs vannet som skulle ha vært fordelt utover sommeren. Vinden tok seg også betraktelig opp. Det formelig ristet i hytta når vindkastene var på det verste.
Vi hadde ikke sett andre mennesker siste døgnet, så vi regnet med at vi ville være alene på hytten til stormen ga seg. Men plutselig ramlet det i gangen. Wolfgang en søkk våt østeriker hadde også gått via gammen, men rundt fjellet den ruten vi valgte på innmarsjen. Han var en exmilitær som siden 2014 hadde brukt mye av sin fritid på å farte rundt i Norge, fortrinnsvis i nord. Det var et hyggelig bekjentskap. Vi ble to netter på hytta. Været var da blitt så bra at vi tok turen tilbake til bilen. Denne gangen fant vi den riktige stien ned fra fjellet.
Her finner du kart og mer detaljer om turen
About The Author
