Fra Kautokeino ned Reisaelva i packraft
Planen var å padle Karasjohka, en skikkelig villmarkselv. Men været i nord hadde vært alt for fint, alt for lenge. For de fleste, en helt topp situasjon. Men for padlere kan det bli problematisk med lite vann i elvene. Slik var det med Karasjohka. Etter mye frem og tilbake, vurderinger, innspill, rådføringer og oppdateringer på internett, bestemte vi oss for å legge om turen, eller utsette den om man vil. Vi fant ut at Reisaelva bedre lot seg padle, selv med lite vann.
Vi hadde jo allerede utsatt å padle Reisaelva etter en alt for tidlig myggklekking tidligere i sommer. Etter midten på august er myggen borte, så da var Reisa et godt alternativ til Karasjokha, spesielt hvis man startet i vassdraget oppe ved Kautokeino.
Vi parkerte på Storslett og tok bussen via Alta til Kautokeino. Der ankom vi i middagstid, og gikk følgelig opp til Kautokeino vilmarksenter der det skulle være mulighet å få seg noe lokal mat. Der sto en stor gryte Bidos og putret. Bidos er den tradisjonelle samiske gryteretten med reinkjøtt. Finnbiff som mange ser på som samisk, kommer i realiteten fra Finland.
Den koselige innehaveren ga oss gode råd for padlingen vi hadde planlagt. Planen var å starte fra Stuorajavri, en drøy mil fra Kautokeino. Planen var å ta drosje. Imidlertid mente innehaveren at det nok var tilnærmet umulig å få drosjebil. De lokale drosjesjåførene levde godt på helseturene frem og tilbake til Hammerfest. Småkjøring i området var mindre populært.
Innehaveren tok en ringerunde, og kort etter kom en eldre kar i en Toyota Yaris. Den var allerede halvfylt av en svær subwoofer baki, men vi klarte og lure og lirke pakninger og oss selv inn. Karen som het Jan Ole Mikkel hadde vært ordfører i Kautokeino rundt årtusenskiftet. Bilen tilhørte barna hans. Han fortalte villig vekk om området, stedet og friluftslivet i området. Han kjørte oss til et tidligere festivalsted rett forbi Madam Bongos gamle fjellstue som Solveig overnattet i forrige gang hun gikk fra Kautokeino til Reisadalen i 2018. Madam Bongo og sønnen er nå døde, slik at det ikke er drift der lenger. Festivalstedet var også preget av forfall. Jan Ole Mikkel fortalte at etter hvert som ildsjeler flyttet eller rett og slett tapte i forhold til alder, så var det ingen som fortsatte med slike steder ute i villmarken. Det store nå var snøscooterkjøring på elva i Kautokeino. En merkelig sport. En kan saktens lure på hvordan man fant på at det gikk an å kjøre på vann med snøscooter, for ikke å si konkurrere om å gjøre dette.
Uansett, en hyggelig tur til startpunktet ble det. Det var nå blitt så sent at vi slo opp teltet og fant roen. Dagen etter ble det padling ca. to mil med litt vind i ryggen. Det gjorde at padlingen gikk som en lek. Nydelig vær var det. En fin leirplass fant vi i enden av vannet. Vi bruker stort sett leirplasser brukt av samene, da de rett og slett er de beste.
Dagen etter ble det bæring over til Reisajavri (Reisavannet). Det ble til at vi fulgte firhjulingsveien merket av på kartet. Vi prøvde å ta en sti som også var avmerket på kartet som en kortere vei. Imidlertid havnet vi rett i et myrområde, så vi valgte å snu, og ta firhjulingsveien videre. Det er oftest en god grunn for at samene har kjørt der de har kjørt. Noen kilometer langs asfalt ble det også, før vi fant en ny firhjulingsvei over og ned til Reisavannet. Vi padlet et stykke bortover sørsiden av vannet, der bredden var innbydende i forhold til camping.
Dagen etter skulle det bli regn. Vi startet derfor tidlig, padlet over Reisavannet og tok til på den lengste bæreetappen mot Nedrefosshytta, der vi ville starte elvepadlingen. Vi kjente på luftdraget at regn lå i luften. Telt og tarp var knapt kommet opp før det høljet ned.
Akkurat da passerte en amerikaner på stien i motsatt retning. Vi inviterte han under tarpen. Han var fra California, men hadde jobbet i Tyskland de siste årene…med datasikkerhet. Det var han gått lei av, sluttet jobben og tatt beina fatt. Han hadde vært på tur nå i 90 dager. Planen hans var å gå Norge på langs. Han gikk med en meget liten og lett oppakning. Dagsmålet hans var å nå Kautokeino, en etappe på rundt seks mil.
Dagen etter ble turens eneste dag uten padling. Det ble mange kilometer med tung sekk, men i lettgått terreng. Vi overnattet i Imogamma, en åpen Statskogkoie like ved Imofossen som var så liten at det ikke var ståhøyde inni.
Dagen etter ble det bæring de siste kilometrene ned til Nedrefosshytta. Båtene kom på vannet, og padlingen begynte. Reisaelva er normalt en grad 2 elv. Men som elver generelt endrer den fort karakter alt etter vannstanden. Nå var det lite vann. Det var derfor flere grunner og smale passasjer som til tider gjorde det litt mer krevende. Solveig syntes ikke det var spesielt morsomt når strykene kom som perler på en snor, med grunner og buktninger som skapte store bølger.
Utfordringen som gjentok seg nedover hele elven var å finne riktig løp i strykene. Det var ikke alltid like lett å se om du burde legge deg til høyre, venstre eller forbli i midten av elva når man nærmet seg stryk. Problemet var at det fort ble grunt, for grunt. Da var løsningen å gå ut av båten og fløte forbi grunnen.
Viktigheten av å velge riktig løp ble tydeliggjort da vi ble møtt av en elvebåt med passasjerer, som kjørte opp et stryk der vi hadde måttet slepe båtene over et grunt parti. Få ting trumfer lokalkunnskap slik sett.
Natten tilbrakte vi i den lukseriøse Seimahytta til Statsskog. Lukseriøs fordi den faktisk hadde kokemuligheter på gass. Hytta har tre soveplasser. Den siste plassen tok en hyggelig dame fra Paris. Hun gikk Norge på langs. Hun elsket å gå, og hadde også gått blant annet New Zealand på langs. Som hun sa, så hadde hun vært seks ganger på tur i indokina før hun dro til nabolandet Tyskland for første gang. Til daglig jobbet hun med finans i en bank, men hadde vel kommet fram til at hun nok burde finne noe mer meningsfylt å bruke livet på, noe som brakte henne nærmere naturen.
Dagen etter tok vi farvel med fransøsen etter først å ha sett på eldgamle bergmalerier like ved hytta, og fortsatte vår tur nedover elven. Vi la siste campen en snau mil øst for endepunktet Storslett. Dagen etter fikk vi første dag med kraftig motvind. Det var når vi kom ned til de store s-svingene mot slutten av turen. Her sto det også en del fiskere i elva og fisket. Fisken formelig spratt rundt båtene våre, så det var tydelig at det var ørreten som nå var på vei opp elven.
Vi hadde merket noen få regndråper mot slutten av turen, men som vanlig lot øsepøseværet vente på seg til vi hadde fått pakket alt i bilen og kommet oss videre.
Reisaelven kan anbefales. I tillegg til at man faktisk er i en spektakulær nasjonalpark, så er elven fra Nedrefosshytta grei å padle, selv med lite vann. For oss ble det også turen en fin måte å forlate Finnmark på for denne gang. Turen starter i Finnmark og ender opp i Nord Troms. Dessverre var telefonen til Solveig i dårlig humør så de fleste bildene fra elvepadlinga ble ødelagt før vi fikk lastet de ned….
GPS track og mer detaljer om turen finner du her: Med packraft fra Kautokeino ned Reisaelva til Storslett
About The Author
