Reinheimen – ett gufs av vinter i juli

Da godværet lot vente på seg i Geiranger, måtte vi fylle tiden med en annen tur. Valget falt på Reinheimen, en nasjonalpark som ligger i Møre og Romsdal og Innlandet fylke. Tross litt vekslende værmeldinger valgte vi å ta turen. Planen var å pakke lett og benytte oss av Turistforeningshyttene i området. Så lenge man har gode tørkemuligheter er litt nedbør stort sett uproblematisk på denne tiden av året. Da har det tåpelige utsagnet: «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» en viss relevans.

Det var enklest for oss å kjøre til Billingen, parkere der, og så ta turen innover til Torsbu. Været var bra og terrenget lettgått, men alt regnet tidligere i uka hadde gjort at små bekker hadde vokst seg store, og var litt mer krevende å krysse. Vi kom oss heldigvis tørrskodde over. Stien var også tidvis omgjort til blanding av bekk, gjørme og kubæsj, da det var mye storfe som gikk å beitet i området. Da vi begynte å stige opp i høyden ble det også mer og mer hvitt rundt oss. Regnet de siste dagene hadde falt som snø, og snøgrensa lå på ca 1100 moh. Det betydde at det ble endel snø å vasse i for å komme opp til Torsbu på 1350 moh. Litt utfordrende siste kilometrene til hytta med steinur dekket av nysnø, men vi tok det rolig og kom oss trygt frem til hytta. Den var tom for folk. Ifølge hytteboka hadde den vært helt full dagen før med to barnefamilier som hadde strevd seg frem i nysnøen. De tvilte på at barna noensinne ville være med på hytte til hyttetur om sommeren igjen….

Neste dag hadde noe av snøen forsvunnet, men været var ikke det beste, overskyet og noe regn. Vi valgte å gå videre, for ikke annet så for å teste ut klærne. Det var mange ruter å ta, og hytter å gå mot. Vi valgte å gå mot Pyttbua. Det ble endel vassing i snø nå også, men det ble merkbart mindre av den utover dagen. Pyttbua kan vel knapt kalles en bu. Det var en stor og fin turisthytte med to hytteverter.

Neste dag tok vi turen over til Veltdalshytta. Selv om det var lovt dårlig vær, kom ikke regnet før vi var 400 meter fra hytta, og mesteparten av nysnøen hadde forsvunnet fra stien.

Litt spesielt var det at sikringsbua som var avsatt til folk med hund, også inneholdt et museum. Der var utstillingen delt mellom demningsbygging på 20 tallet og motstandskampen under krigen. Fokuset var operasjon Fieldfare.

Når vi først var der, tok vi turen videre til Fieldfare hytta. Ei hytta som ble brukt av Linge karer under krigen. Ifølge informasjonstavler skulle denne ligge bare 10 minutters gange fra Veltdalshytta. Tjue minutter er nok mer riktig. Jeg måtte gå turen to ganger, da jeg glemte igjen gåstaven etter første tur. Selv om jeg småløp og viste nøyaktig hvor jeg skulle gå tok turen langt over ti minutter hver vei.

Det var faktisk en overvekt av nordmenn på Veltdalshytta. Det er nesten blitt slik at alle kun snakker engelsk nå i fjellheimen. Sjansen for at det er utlendinger du treffer på i fjellet er stadig økende. Det er nesten blitt litt spesielt å treffe nordmenn på tur, selv i ferien og i helgene.

Neste dag returnerte vi til bilen i et fantastisk fint sommervær.

For GPS-spor og mer informasjon om turen se Rundtur i Reinheimen Nasjonalpark