Ikke Saltfjellet rundt, men rundt Saltfjellet
Som de turbomsene vi er, så farter vi rundt på en blanding av ren innskytelse og værprognoser. Selvsagt ligger det ofte tidkrevende studier og søk på nettet til grunn, for å finne og ikke minst velge blant alle de flott perlene som ligger spredt rundt om i vårt mangslungne land.
I den grad vi har noe mål, står ønsket om å få oppleve og overnatte i flest mulig av de 41 nasjonalparkene våre sterkt. Saltfjellet er en av disse. Vi har ved for mange anledninger bare kjørt forbi på vei mot andre spennende turmål. Derfor bestemte vi oss for at, jo, nå skal vi ta en tur inn i Saltfjellet.
MEN vi ble fort rammet av «skulle bare», som sammen med værutsikter, føreforhold og eksistensen av kommunetopper brakte oss på en rundreise rundt selve Saltfjellet. Fra Mo i Rana kjørte vi først sørvest over til Neverlidalen hvor vi slo opp telt på bar bakke for første gang i år. Solveig fikk seg en fin skitur til Nordtoven, kommunetoppen i Leirfjord kommune dagen etter.
Så hadde Solveig en avtale med tre andre kommunetoppsamlere. De skulle sammen gå opp på Snøtinden, en bretopp som ligger langt inne på Svartisen. Kompisene til Solveig hadde planlagt å ta turen i et jafs, uten overnatting på Tåkeheimen, som faktisk er navnet på Turistforeningshytten på vei opp på breen. Vanligvis brukes navnet på administrasjonsbygg og lederlokaliteter rundt om i forskjellige etater og institusjoner. Men på Svartisen er det snakk om reell tåke og ikke så mye manglende vidsyn og oversikt som ofte er tilfelle på de andre stedene. Vidsyn og oversikt var det derimot nok av på toppen. Det var strålende vær selv om det var litt kald vind. Svartisen hører faktisk til samme nasjonalpark som Saltfjellet, nemlig Svartisen-Saltfjellet nasjonalpark, så Solveig fikk seg en dagstur i nasjonalparken.
Selv valgte jeg å bruke litt tid på å få orden på kjøretøy og utstyr, mens Solveig og kompisene brukte nesten 16 timer på turen. En av turdeltakerne Knut Sverre som har hatt sin 80 bursdag, måtte medgi at det hadde vært en litt slitsom tur.
Vi var allerede i et fint område, så derfor fant vi ut at vi ikke trengte å forflytte oss lange biten for å oppleve ett nytt vakkert og fredfullt sted. Vi fortsatte ut til Meløy, og slo opp teltet på Bremneset, en halvøy med utsikt over kyststripen samt innseilingen i Meløyfjorden. Mens vi lå der tok vi oss en tur opp på øyas høyeste topp, Meløytinden. Da klokken ikke var mer enn 1400 når vi kom ned igjen, fortsatte vi til Meløygrotten. Inngangen til selve grotten var enorm. Men veien videre inn i fjellet var fylt av snø og is, slik at det ikke var mulig å fortsette innover.
Dagen etter våknet vi til noe som ble en fantastisk sommerdag. Vi benyttet anledningen til vedlikehold og klargjøring av utstyr. Vi lå faktisk rett ved en flott hvit sandstrand. En flokk unger kom syklende og sprang ned til sjøen for å bade. Det var nok i kaldeste laget for det ble knapt til at de vasset i sjøen.
Vi fortsatte videre nordover på riksvei 17, og da måtte vi selvfølgelig ta ett stopp i Saltstraumen, verdens sterkeste malstraum i følge skiltene på stedet. Vi var veldig heldig med tidspunktet, da vi var der akkurat når strømmen var på det sterkeste.
Værutsiktene skulle være så bra at Solveig foreslo at vi tok en tur til Lofotodden nasjonalpark, nå før området ble oversvømt av turister. Mer om den turen kan du lese i blogginnlegget Lofotodden nasjonalpark på tvers.
Etter noen dager i Lofoten begynte vi å nærme oss Saltfjellet fra nord. Vi kjørte innom Sulitjelma der Solveig fikk tatt sin kommunetopp nummer 380, Suliskongen. Deretter bestemte vi oss for å kjøre til Beiardalen, nærmeste nabo til Saltfjellet i nordvest. Her har Statsskog flere åpne koier vi ville utforske. Først gikk vi innover mot Neverneshytta. Vi angret etterhvert på at vi ikke hadde tatt med truger, da snøen stedvis var så råtten at vi gikk igjennom når vi gikk på beina.
Trugene ble med opp til Reinhagen. 370 meter fra hytten måtte trugene på for at siste etappen frem skulle gå greit. Dagen etter var det lovt dårlig vær, men det kom ikke så vi bestemte oss for å gå ned til bilen og kjøre litt videre for å komme inn i nasjonalparken. Vi greide å følge snøfelter langt nedover så vi gikk på truger store deler av veien ned. Da vi kom til bilen begynte det å pøsregne så da valgte vi å vente med nasjonalparkbesøket og heller legge kursen tilbake til Mo i Rana for å besøke familie. Så da ble det aldri annet enn en rundtur rund Saltfjellet.
About The Author
