Den store Kvitleiken – Tvers over Varangerhalvøya

Som så mange andre ble også vi nysgjerrige på denne for oss ukjente forfatteren Jon Fosse, som fikk Nobelprisen i litteratur nå i høst. Vi lånte en lydbok som virket spennende…men som for oss fremsto som noe merkelig. Vi ble da kjent med en av Fosses kjennemerker – gjentakelse, det å si det samme flere ganger på litt forskjellige måter. Ordet Kvitleiken gikk igjen i annenhver setning, og viste da til det tilsynelatende uendelige vinterlandskapet hovedpersonen i romanen beveget seg i. Merkelig syntes vi, og følte oss veldig ferdig med Fosses forfatterskap.

MEN det gjorde tydeligvis et vist inntrykk. Kvitleiken ble det vi tenkte og snakket mest om når vi fant ut at vi skulle gå på ski over Varangerhalvøya. En ikke alt for lang tur, men i et område som kan være skummelt grunnet disse plutselige polare lavtrykkene, som fort snur opp ned på en ellers så fin tur.

Utgangspunktet ble Båtsfjord, der vi fikk god hjelp av Kolbjørn, en slektning jeg ikke hadde sett siden 2013. Planen var å gå på ski over til Vadsø for så å ta hurtigruta tilbake til Båtsfjord. Slik ble det.

Vi gikk først innover og baserte oss på å overnatte i de gamle åpne linjehyttene som ble bygget av kraftlaget på 30 tallet. Første overnatting ble på Helheim og neste på den mer kjente Heimdal, også kalt Kjølstua, som flere av partisanerne brukte som dekningssted under krigen. Se eget innlegg om partisanene i Finnmark

Turen innover mot hyttene gikk i Kvitleiken. Det var særdeles flatt lys slik at det var umulig å si om terrenget gikk oppover, nedover, endte i en fjellvegg eller et stup. Hvis pulken stanget gikk det nedover, og hvis den ble tyngre var det et tegn på at terrenget steg. Det ble å gå på kompasskurs.

I hytteboken på Heimdal leste vi at en vandrer hadde funnet neste hytte Ragnarokk avstengt, da han hadde gått over i februar. Vi var derfor spent på om det var tilfelle enda. Det var det. Hytta var ikke låst, men døra var tydeligvis trutna i ramma, og så frosset fast slik at det ville være umulig å åpne denne uten å volde skade. På stedet der var det heldigvis dekning på telefon, slik at vi fikk meldt fra til Båtsfjord røde kors som hadde tilsynet med hytta. Resten av turen ble derfor i telt.

Vi tok selvsagt en tur opp på Skipskjølen, det høyeste punktet på Varangerhalvøya. Det var nå skyfritt og god sikt, men en plagsom kald vind, spesielt på toppen. Så bar det ut i den store Kvitleiken igjen. Den store endeløse vidda med få om ingen referansepunkter. Kompasset måtte frem igjen, slik at vi klarte å holde retningen over vidda. Det var nesten magisk når fjellrekken på andre siden av Varangerfjorden plutselig steg opp av horisonten. Det ble nå lettere å finne et punkt å gå mot. Vi satte kursen for høyde 345 som var det høyeste punktet utenfor Vadsø, og som var et fint startpunkt for den oppkjørte skiløypen ut av Kvitleiken og ned til Vadsø skistadion ca 15 kilometer lenger nede. Turen dit gikk i fineste påskevær. Og føreforholdene var så gode at vi kunne gå med pulkene helt frem til hotelldøra nede i Vadsø sentrum.

Turen over tok seks dager, og da følte vi at vi tok oss god tid. For å komme tilbake til Båtsfjord der bilen vår ventet hadde vi to valg, buss eller Hurtigruten. Valget falt på Hurtigruten der selve reisen kostet omtrent det samme som buss, men turen tar 13 timer istedenfor 3,5 time. Det var en veldig fin tur i strålende vær og nesten blikkstille hav. Det er bare den nordgående Hurtigruten som går innom Vadsø, så vi ble med den til Kirkenes tidlig om morgenen, og så fortsatte den sørover via Vardø før den ankom Båtsfjord kl 20 om kvelden.

For gps-spor og flere detaljer om turen se her