Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, en kald fornøyelse

Etter turen i Skarvan-Roltdalen nasjonalpark der snøen kom dalende i stort monn og gjorde at vi måtte legge om på turplanene, ble vi liggende på Turistforeningshytta Bjørneggen. Dette er en moderne hytte ved vei med innlagt vann og strøm, badstu og dusj, noe som kom godt med etter ei uke på tur. Her ventet vi på at snøen skulle sette seg slik at det lot seg gjøre å gå inn til Schultzhytta på ski derfra. Tilslutt gjorde vi et forsøk. Men vi sank ned til knærne i løssnøen selv med ski på beina. Vi gikk ikke mange hundre meter før vi kunne slå fast at dette fort ville kunne bli for risikabelt. Er man bare to personer er det ikke mange til å bytte på å gå foran og brøyte. Da vi kom opp igjen til veien traff vi en rekke lokale som hadde samlet seg for å kikke på et eller annet.  De så det som helt fånyttes å prøve å ta seg fram i terrenget. De lurte på om vi hadde med oss sjenk. De mente at det eneste fornuftige var å sette seg på hytta og drikke seg full. Selv om det var fristende bestemte vi oss for å se om det var bedre forhold i Blåfjella Skjækerfjella nasjonalpark.

Vi kjørte nordover til Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark. Her virket det som om det var noe mindre snø. Vi snakket med en lokal bonde som drev og brøytet parkeringsplassen inne ved Lustadvannet. Det er et greit startpunkt for en tur inn i området. Han sa at de hadde kjørt opp noen løyper med snøskuter tidligere, slik at det var spor inn til DNT hytta Setertjønnhytta som ligger veldig nært Norges geografiske midtpunkt.

Det gikk greit å følge scootersporet inn til hytta selv om det ble mørkt underveis. Der traff vi en annen turgåer som skulle tilbringe noen dager på hytta. Da det var nærmere 15 minus tok det hele kvelden å få såpass lunk i hytta at det var mulig å ta av yttertøyet.

Neste dag var det blitt kaldere. Men været var strålende så vi tok en tur inn til Norges geografiske midtpunkt før vi fortsatte ned til det islagte Skjækervannet. På andre siden startet nasjonalparken, så planen var å krysse vannet som er rimelig langt. Selv om vannet ikke var regulert føltes det ikke bra. Vi holdt oss derfor langs land, noe som senere viste seg å være lurt. Vi gikk lengre enn skutersporene, og kunne fastslå at det gikk greit å gå på snøen også der den ikke var kjørt ned.

Om kvelden fikk vi besøk av en halvtam rødrev. Den dukket opp nedenfor trappen straks noen gikk ut. Den var åpenbart vant til å bli matet fra hytta.

Neste dag fortsatte vi inn i Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark. Selv om termometeret bikket 20 minus ville vi inn til DNT hytta Skjækerdalshytta. Da vi kom ned til Skjækervannet fulgte vi sporene våre fra dagen i forveien. Vi så nå at vann hadde trengt igjennom flere steder, noe som tydet på at det hadde dannet seg sprekker der vi hadde gått. Når sporet ble sørpete, fant vi det tryggest å gå på land og heller ta bryet med å gå i småskogen langsetter vannet. Det er også veldig lite taktisk å få issørpe på skia i 20 minus, det fryser fast på skiene slik at det blir tungt å gå.

Det ble litt varmere underveis, men matpausen ble meget kort. En skal ikke stå lenge i ro før frosten setter seg i kroppen, når det er såpass kaldt som det var. Turen tok heldigvis ikke mer enn fem timer, så vi rakk frem før det begynte å mørkne.  

Da det tok hele kvelden å få varme i hytta bestemte vi oss for å bli en ekstra dag. Returen til Setertjønnhytta på søndagen tok fire timer. Det var selvsagt enklere når en kunne følge sporene tilbake. Det var nesten varmt med rundt 17 minus. Heldigvis var det vindstille. Vi håpet at det hadde vært andre innom Setertjønnhytta i løpet av helgen slik at den ikke var iskald.

Så heldige var vi ikke. Eneste tegn til liv var rødreven som spratt frem fra mørket når Solveig var ute et ærend. Det var om mulig kaldere inni hytta enn utenfor. Selv om en fyrte for harde livet tok det mange timer før det begynte å bli lunk i hytta. Gradestokken begynte å krype raskt nedover, og stanset ikke før den hadde passert 27 minus. Det er ganske kaldt.

Nedturen til bilen ble en kald fornøyelse. Heldigvis var det ikke mye over mila å gå. Bilen var godt nediset og ville ikke starte. En liten uke i 20-25 minus var mer en batteriet likte. Heldigvis kom en bil kjørende nedover som ga oss skyss ned til Steinkjer. Vi fikk ordnet veihjelp, og jeg ble med Viking opp. Jeg var sikker på at bilen måtte inn til tining, men bilbergeren tok med seg en nødstarter på størrelse med en litt stor mobiltlf. Denne ble koblet på batteriet og bilen startet uten problemer.

Utrolig at en får så mye kraft i en slik liten pakke. Vi bestilte selvsagt en slik selv. Den kan komme greit med videre på turen.