Da vinteren kom
Overgangen fra høst til vinter er en tid de fleste bruker til annet enn å farte rundt i villmarken. Tiden er preget av kortere dager samt økende stress frem mot julefreden, som liksom skal senke seg etter at handelsstanden har fått tømt lagrene sine og tjent seg rike på forbrukersamfunnet.
Det er en krevende (moteord) tid å være uteligger. Barfrosten gjør det vanskelig å få satt opp teltet. Varmen i sola er heller minimal, slik at det på mange måter er den desidert kaldeste tiden å telte på. Senere på vinteren blir det riktig så koselig når sola treffer teltduken om morgenen.
Vi bestemte oss derfor for å gå fra hytte til hytte i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. Dette er et svært populært område, så vi var forberedt på at det ville være en del andre mennesker ute å fare. Værutsiktene var bra, men vi tok med oss truger for sikkerhets skyld. Skulle kong vinter melde sin ankomst, gjaldt det å være litt forberedt.
Etter at vi hadde parkert gikk vi de fem kilometerne opp til Kvitfjellhytta. Det var kaldt, -15 og sol fra blå himmel. Føret var upåklagelig. Barfrost er noe som kan komme godt med når man skal krysse bløtt trøndersk myrterreng. Det var greit å gå, men vi tok raskt på oss brodder da det tydeligvis hadde vært en bløt høst og stien besto mye av frosset vann. På hytta var det faktisk to eldre venninner, slik at det var litt lunk inne allerede. I sikringsbua overnattet det en hyggelig mann, Håkon, som hadde gått Norge på langs for noen år siden, og da ble det utveksling av turminner og bloggadresser. Det er mange gode tips på Håkons blogg fra turen: Tre langs Norge ved to av dem. På kvelden kjente Bjørn at noe brygget i kroppen. Det hadde vært mye sykdom blant jakt og treningskamerater han hadde brukt tid med, før han hentet Solveig i Trondheim.
Det ble derfor to ekstra overnattinger før formen var såpass at det var forsvarlig å fortsette til Prestøyhytta som ligger i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. Det ble en flott tur i solskinn. Da vi ankom hytta var det Solveig sin tur til å bli syk. Men det gjorde egentlig ikke så mye, for det var dårlige værutsikter.
Egentlig helt greit å være på fjellet når man går igjennom disse vanlige urbane flokkrelaterte sesongbetonte sykdommene som forkjølelse, influensa, korona og svartadaudir mm. Man slipper i alle fall å hale ut sykdommen med det moderne menneskets nye folkesykdom -sosiale medier. Det fine med å være uteligger er mangelen på stramt tidsskjema. Man kan ta seg tid til å være syk og bli frisk. En slipper å føle på dårlig samvittighet for alt man skulle ha gjort.
Uansett, snøen lavet ned i store mengder, og det var til tider riktig så utrivelig utendørs. Inne var det kjempekoselig. Det eneste tegnet på liv vi så eller hørte var rypene, musa i taket og ett og annet fly som passerte høyt oppe i luften.
Det var kommet mellom 50-100 cm snø. Vi ble på hytte i fire dager før vi valgte å avbryte planen med å gå videre innover mot Schulzhytta. Vi hadde et GPS spor den veien vi var kommet. Selv om det er merket sti var de fleste merkene nedsnødd og føket over, slik at vi ikke kunne belage oss på dem. Fordelen med å vente litt etter store snøfall er at snøen da setter seg litt. Tross det sank vi nesten ned til knærne, selv med truger på. Det ble en fin, men etter hvert hard tur de ca. 12 km tilbake til Kvitfjellhytta. Denne turen tar vanligvis fire timer på beina. Vi brukte åtte med truger, grunnet snødybden. Det mørknet før vi kom frem, men det gjorde ingenting for fullmånen lyste opp terrenget så hodelyktene trengte vi ikke å bruke.
Turen videre nedover, dagen etter gikk greiere. Det ble gradvis mindre snø jo lengre ned i terrenget vi kom. En strålende tur med blå himmel, sol og ingen vind. Vi så ingen spor etter mennesker, kun diverse dyr. Det er kanskje like greit at det ikke er så mange mennesker på tur på denne årstiden. Det at dyrene får mer ro i sine områder bidrar nok til at deres mulighet til å overleve vinteren bedres. I alle fall svekkes den ikke av fravær av snøscootere og tråkkemaskiner.
Ned på parkeringsplassen ble vi møtt av en nedsnødd bil. En stor takk til Best i Stjørdal som lot oss å tine opp bilen og klargjøre for neste tur inne i vaskehallen deres.
About The Author
