Med packraft i Stabbursdalen nasjonalpark
Da mange mente at Stabbursdalen var en del av indrefileten i Finnmark, var vi nesten nødt til å dra dit. At det lå to kommunetopper i rimelig avstand fra dalen, gjorde det ikke vanskelig å utsette Karasjohka turen som på mange måter var et hovedmål med Finnmarksturen.
En venn av oss fra Jan Mayen, Ben Løvlien hadde gitt streng beskjed om at hvis vi befant oss i området, så måtte vi stikke innom ham, hvis han var på hytta si på Sennalandet. Det var bare å møte opp. Å, for en hytte han hadde bygget seg. Der var det alt som skulle til for et skikkelig trivelig opphold.
For oss var det ekstra deilig å få en god varm dusj, noe som ikke akkurat er dagligdags når man lever som profesjonelle uteliggere.
Ben som også var en padler, hadde padlet hele Stabbursdalselva tidligere. Da Solveig ikke er overbegeistret for stryk, bestemte vi oss for og avbryte padledelen der elven ble mer krevende. Derfra ville vi gå mot Sennalandet. Ben som var lokalkjent tegnet og forklarte slik at vi fikk en god ide hvor vi skulle gå og ikke gå, og hvor det var hytter og gammer som kunne nyttes, og hvor det var fisk å få. Stabbursdalen skulle være fiskerik, så mulighetene til å spe på kosten var absolutt tilstedet.
Dagen etter kjørte vi opp til Stilla, et område kanskje mest kjent for kraftutbyggingen og demonstrasjonene på 80 tallet. Rett etter nullpunktet og litt før Somby broen, broen som er oppkalt etter og forsøkt sprengt av Norges kanskje mest mislykkede «terrorist» (han klarte ikke ødelegge broen, bare sprenge av seg en arm), parkerte vi bilen.
Så var det pakning på langt å gå. Vi gikk ca. 18 – 19 km inn til Bojobæski hytta. En fin DNT hytte med badstu og det hele. Her var det kommet en Sveitsisk jente før oss. Hun skulle gå siste etappen i Norge på langs prosjektet sitt. Vi lot henne ha hovedhytta for seg selv og rigget oss til i sikringsbua. Da det var lovet skikkelig regnvær dagen etter ble vi alle tre på hyttene et ekstra døgn.
Men så startet padlingen. På utsettingsstedet ved Stabbursdalsvatnet traff vi et par samer som var på elgjakt. De hadde tenkt å poste på andre siden av vannet. Vi padlet nordover til enden av vannet. Her var det et dropp på ca. en meter ned til Nordre stabbursdalsvannet. Vi gikk i land og la ifra oss båter og båtutstyr. Planen var å gå ca. 7 km østover for å komme i posisjon til Solveig sine kommunetopper. På veien opp fra vannet så vi en svær elgokse reise seg og fortsette i den retningen jegerne satt. Vi hørte aldri noe smell, så den var nok såpass rutinert at den klarte å omgå dem.
Vi la oss til ved et vann der det var tydelige spor etter flere leirplasser. Det var åpenbart et sted som ble brukt til rasteplass for samene. Det var flere steder med rester etter kaffebål. Uheldigvis fikk vi turens dårligste vær når vi lå oppe ved vannet. Det var derfor redusert sikt fra toppene til Solveig, noe som er ekstra dumt da det er de høyeste punktene på Finnmarksvidda, og følgelig ville gitt meget bra utsikt over området.
Etter tre dager og dårlig fiskelykke gikk vi ned, blåste opp båtene og fortsatte nordover. Ved neste camp ble det fiskemiddag. Nå var padledelen av turen skikkelig i gang. Det ble varmere, ja, riktig så varmt. I den grad det var vind kom den bakfra. Det gjorde at vi i de rolige partiene av elven og over vannene bare kunne sitte stille i båten og nyte utsikten, som var helt utrolig fin. Finnmarksvidda i sommer til høstskifte er et spektakulært syn. Ikke var det noe mygg heller, noe som gjorde alt mye triveligere.
Padling:
Elva er godt padlebar hele veien vi padlet, men hvis man velger å fortsette videre ned mot Stabbursnes, så blir det flere fosser og vanskelige stryk som må bæres forbi. Noen av de lange strykene ble vanskelige pga. for lite vann. Vi satte oss hele tiden fast. Til slutt ble det rutine og bare gå ut av båtene og dra/fløte de forbi. Det var noen stryk også. Her fikk i alle fall Solveig kjenne litt på adrenalinet, og følelsen av å leve. Da hun ønsket å fortsette med det siste – å leve, valgte hun å bære forbi et par av dem.
Vi hadde fire overnattinger langs elva før vi hev båtene på ryggen og gikk mot Sennalandet. Planen var å overnatte på Vestfinnmark jeger og fiskeforening sin hytte; Myrheim på veien. Vi traff på en same som tok seg god tid å forklare oss hvor vi skulle gå for enklest å komme til hytta. Nå er det en del avmerkede stier både i terrenget og på kartet. Men vi forsto fort at å høre på samene ga det beste rutevalget. Ingenting slår lokalkunnskap slik sett.
Opplevelser:
På turen kom vi midt oppi to reinflyttinger. Det var fascinerende å se hvordan samene fikk reinen til å gå dit de ønsket. Det virket ikke som om dyra ble stresset i det hele tatt.
På turen så vi masse rovfugl. Ørner, falker, hauker, våk og ugler. En del smågnagere var der og. Vi var nødt til å ta all maten inn i innerteltet om natten, etter at en frekk mus hadde gnagd hull i peanøtt posen. Ja, og så var det måren som overhodet ikke satte pris på at vi slo leir i hans område. Jeg hadde gjort klar en «kjøkkenstein» til dagen etter. Der vannet skulle varmes og frokosten tilberedes. Morgenen etter lå det en fin ruke med skit midt oppå steinen.
Miljø og søppel:
Det var overraskende mye søppel og skit på vidda, spesielt i tilknytning til leirplasser. Det er åpenbart at mye var gammelt. Jeg husker selv når jeg vokste opp. Vi lærte at blikkbokser og slikt bare skulle trampes flate, for så å overlates til naturen. Hensikten var at dyr ikke skulle sette seg fast eller skade seg på boksene. Det var mange slike flattrampede gamle ruste blikkbokser. Mindre koselig er det med alle ølboksene som ligger nedtrampet eller har vært forsøkt brent på diverse bål. Nå skal det litt varme til for at aluminiumen tar fyr. Det ligger nok noen tusen kroner i pant spredt rundt på Finnmarksvidda. Scooterdeler og tauværk av plast lå også spredt rundt i området.
Vi har for vane å ta med oss i alle fall plast fra naturen. Det er den som over tid vil være mest skadelig for etterslektene. Men her var det så mye at det ikke lot seg gjøre. Det var også overraskende mye turutstyr folk hadde mistet eller bare slengt ifra seg. Alt fra teltstenger, plugger, fiskeutstyr, kremer og klesplagg fant vi på alle stedene vi valgte å slå leir. Det vi kunne bruke selv, tok vi med oss videre. Blant annet fant vi en helt ny ubrukt myggstift ved den første leiren vår ved elva. Tipper den var dypt savnet hvis de som hadde glemt den padlet mens det enda var myggsesong – Stikkord: Utstyrskontroll!
Alt i alt brukte vi 11 dager på turen. Selvsagt kunne man brukt halvparten, men da hadde det blitt en helt annen tur. Skal du på tur, ta deg tid. Har du få dager, velg heller en kortere tur. Sjansen for å oppleve naturen er større. En slik filosofi krasjer selvsagt med det moderne «vellykkede» menneskets higen etter å overbevise seg selv eller andre om hvor flink det er. En skal padle lengst mulig på kortest mulig tid. Er du slik; kjøp en romaskin. Du vil nemlig miste utrolig mye når du haster gjennom naturen.
Linker
GPS track fra ruta vår samt mer informasjon om turen
About The Author
