Ett lite stykke Norge på langs
Dag 1
Dette var Lena sin tur. Lena er en venninne av Solveig som har satt seg fore å gå Norge på langs. Dette skjer etappevis da hun ikke har anledning til en så lang friperiode som trengs for dette. Kjæresten Ole Henrik har vært med på mange av etappene, så også denne. Vi møtte dem på en turistforeningshytte ovenfor Sulis. Dette skulle være en ganske krevende tur siden målet til Lena var å gå etappen i Norge. Svenskesiden fortoner seg som en firefelts motorvei sammenlignet med det å gå på norskesiden av grensen. De gode nyhetene var at vi skulle følge sporet til en barnefamilie som hadde gått etappen med to småunger for ca 10 år siden. De hadde brukt 6 dager + et par hviledager. Turen ble beskrevet som barnevennlig. Solveig hadde også planlagt en liten omvei for å få med seg en kommunetopp på veien.
Selv var jeg en smule skeptisk, da jeg så at distansen på 15 mil slettes ikke virket akkurat kjempeenkel på kartet. Gammal og skral som man er blitt slet jeg litt med knærne, spesielt i nedoverbakker. Selv etter gode råd fra fysioterrapauten hadde jeg ikke fått skikk på dette enda. Men det fikk stå sin prøve….og prøve ble det.
Første natta ble på turisthytten Sorjus. Der ble det fellesmiddag med hjorte og æljkjøtt med rødvin og det hele. Vi sov godt der i sikringsbua da hovedhytta var full av andre mennesker.
Dag 2
Neste dag var planen å gå ca litt over to mil. Det var en del hindringer å forsere på veien. Et par tre fjell måtte vi over, En par elver måtte krysses og en isbre forseres. Vi la i vei med godt mot. Første fjellet gikk greit, men da vi kom til elven var den nok striere enn den hadde vært for familien vi fulgte sporet til. Vi gjorde et forsøk på å gå rundt vannet på andre siden av grensen. En raskt tur inn i Sverige for harryhandel passet meg midt i blinken. Men turen ble rimelig kortvarig. Vi var ikke kommet langt før vi innså at elven fortsatte på svensk side, en smule større enn på norsk. Vi tasset tilbake og kledde oss om til vading i isvann – hærlig! Nå var det blitt så sent at det var bare å få opp teltet. Vi hadde bare kommet oss 1,2 mil avgårde i luftlinje.
Dag 3
Neste dag startet bra. Vi gjorde nok et dårlig veivalg som resulterte i at vi gikk rundt selve fjellet før vi kom til Blåmannsisen. Breen var heldigvis fast og fin og veldig blå som navnet tilsier. Sprekkene var store helt nede så vi gikk over en brearm ca. sånn på midten. Her var det enkelt å hoppe over sprekkene. På andre siden av breen ble vi møtt av en steil ur, lett iblandet is. Den var såpass løs at vi ikke brukte alt for mye tid på dill dall før vi kom oss opp. Dagen ble avsluttet med å vade over en elv. På dette tidspunktet savnet jeg packraftene. Vi kunne ha skåret over en rekke vann og spart mye labbing ved å ha med en båt med plass til to.
Dag 4
Målet for dagen ble Ragohytta, en raillsjå inne i Rago nasjonalpark. Det var et drøyt stykke å gå i et, for å si det med nåtidens moteord – krevende terreng. Men Lena og Ole Henrik skulle rekke et bryllup i Mo i Rana påfølgende helg, så vi hadde ikke tid til å slappe av. Rago er en rå nasjonalpark, ikke veldig tilgjengelig for bevegelseshemmede for å si det sånn. Det ble mye ur, klyving og klatring. Familien vi fulgte sporet til hadde brukt 18 timer på distansen. Her slo vi dem med ca 4 timer. Men det hjalp lite. Da vi kom frem til raillsjåen var det kommet en tysker og en østeriker der ti minutter før oss. Men det var strålende vær og varmt og fint, så det var helt problemfritt og hive opp teltet igjen. Inne i Rago var for øvrig det eneste området vi så andre mennesker.
Dag 5
Familien hadde hatt en hviledag på Ragohytta. Denne dagen begynte med å bevege oss i et område som ikke på noen måte sto tilbake for vestlandske hjortelier på sitt verste.
Her skulle vi manøvrere oss med til dels store pakninger. Alle fikk kjenne litt på ondtene som man har lagt grunnlag for oppigjennom livet. Men Solveig fikk øye på et reinsdyr som sto og glodde noe forundret på oss der vi kløv oppover ei li. Etter dette så vi flere og flere rein. Heldigvis var det noen mer lettgåtte partier etter vi var ute av Rago. Vi fikk tilbakelagt ca 2,7 mil denne dagen. Det merkes på labbene kan man si. Folk begynte å slite med gnagsår. Selv er jeg heldigvis ikke plaget av dette. Imidlertid var ikke skoen tette lenger. Så man var konstant våt på beina. Vi havnet oppe ved langvannet, et veldig nedtappet vann. Det begynte selvfølgelig å pøsregne før vi skulle sette opp teltene.
Rart med disse hviledagene. Når jug tok av meg skoa på kvelden hadde jeg beveget meg 2,7 mil lenger nord enn da jeg tok dem på?
Dag 6
Vi pakket sammen i til dels solgløtt. Men det så utrygt ut. Heldigvis ble ikke været så verst. Det viste seg å være veldig bra. Eneste fornuftige rute ned fra fjellet vi nå måtte over var å gå ned bratte svaberg. Da var det godt å ha god friksjon. Alternativet var å bli slått i hjel i steinura som har en tendens til å være i bunnen av slike svaberg. Det ble mye opp og ned denne dagen, noe som merktes i lår og føtter.
Dag 7
Vi tilbakela ca. to mil denne dagen. Nå gikk det nedover i terrenget. Fra oven så det lett ut, men det var selvsagt mange fjellformasjoner som gikk på tvers av marsjretningen. Her måtte man velge opp eller ned. Ut på dagen når folk begynte å bli slitne foretok den enkelte ofte disse valgene selv. Dette brakte oss til tider langt fra hverandre. Jeg og Ole Henrik havnet langt oppe i fjellet mens damene havnet nede ved elven vi prøvde å følge nedover.
De gjorde et spedt forsøk på å rope til meg, for så å avskrive oss som tapt. De hadde allerede begynt å planlegge resten av turen og livet for øvrig uten oss, når vi støtte på dem igjen lengre nede ved elven. Greit å bli realitetsorientert av og til over ens egenverdi 😊.
Dag 8
Kjempevær. En liten rusletur langs en sti som endte i en foss. Der hadde de lokale i Hellmobotn på dugnad laget en trappesti ned til bunnen. Vi lå så godt an tidsmessig når vi kom ned slik at vi fikk badet og vasket klær i elven, og selvsagt fortært et bedre måltid der damene nå plutselig kom frem med alskens godbiter som de påsto det ikke hadde vært tid til å lage tidligere.
Avslutning:
Vi tok båt til Drag, der vi i god uteliggerstil overnattet på venterommet til fergen. I følge Lena var dette den hardeste etappen hun hadde gått i Norge på langs. Så til dem som kaller dette en barnevennlig tur har jeg bare en ting å si: Ring barnevernet.
For de som ønsker mer detaljer om turen se Sulitjema til Hellmobotn på norsk side
About The Author
