En litt annerledes båttur i Norskehavet

Det er ikke bare, bare å komme seg til Jan Mayen. Båtturen med Sørøysund skal i utgangspunktet ta litt under tre døgn, men det er under bra forhold slik vi hadde i fjor. I år var vi ikke like heldige. Vi hadde fått beskjed om at båten skulle gå med en gang vi kom til Harstad, så det var bare å hive seg i en Taxi på Evenes og komme seg til kaia. Å, vente på flybussen var en glemmesak. Vi gjør selvfølgelig det vi får beskjed om. Men da vi kom til kaia var det ikke ett ferdig lastet skip som ventet på oss, mye av lasten sto fremdeles på kaia. Båten var faktisk ikke ved kaia i det hele tatt. Først rundt 10 timer senere, kl 23 på kvelden var vi klare for avgang.

Sørøysund er et tidligere landgangsfartøy bygget i 1972 for marinen. Det er mest kjent for å frakte reinsdyr til og fra sommerbeite for landets samiske reineiere. Båten er flatbunnet for å kunne gå opp på land, noe som er nødvendig på Jan Mayen der det ikke er noe havn. Ulempen med flatbunnede båter som ikke stikker dypt er at de blir veldig følsomme for bølger. Slik sett er de dårlige sjøbåter som bør holde seg unna storhavet, i alle fall når det rusker seg til.

Det var fint vær ut fra Harstad, Grytøya solte seg i midtnattsol, det var blikkstille på havet og Sørøysund stevnet av gårde så fort hun kunne. Noe som ikke er så veldig fort, 9 knop er toppfarten, ca 13 km i timen. Slik skulle det ikke være lenge. Neste morgen var det mer sjø og vind, og selvfølgelig motvind.  Ifølge værmeldingene skulle det være kortvarig og bli fint på resten av turen over, men utover neste dag steg vinden til liten storm og farten på båten sank til maksimalt 2 knop, dvs hvis vi hadde kunnet gå på vannet, kunne vi fint greid å holde følge med båten.

Bølgene ble større og større, og det kom en brottsjø som var så stor og kraftig at vi fikk grønnsjø på dekk som det heter på fagspråket. Det vil si at det ikke bare er sjøsprøyt men selve bølgen som skyllet inn over dekket Vi sto og så på når bølgen kom. Den rev løs noen containere som var surret godt oppå dekket. En plankestabel med materialer som lå surret fast langs den ene rekka, forsvant over bord som fyrstikker som tømmes ut av en eske. Heldigvis ble containerne stående, om noe mer i uorden en tidligere. Kapteinen som var en stødig sindig trønder i hawaiiskjorte, hadde tidligere på dagen sagt at det var det nest verste været han hadde opplevd i denne typen båt. Dette ble raskt justert opp til det verste. 

Og vi fikk bevis for at det er krefter i vannet. Lasterommet var dekket av plater som skulle hindre vann fra å komme ned i lasten. Etter at bølga hadde vært på besøk, var den forreste av disse platene slått inn slik at det var en stor åpning framme i baugen. Dette førte til at det fløt sjøvann rundt nede i lasterommet. Det var bare å holde seg fast og få snudd båten, for flere grønnsjøer ville fort kunne snu en kontrollerbar seilas til en akutt nødsituasjon. Det gikk hardt for seg i byssa under snuoperasjonen, mikroen landet på gulvet og stekeovnen fikk knust glass. Kokka som dristet seg til å åpne kjøleskapsdøra ble umiddelbart angrepet av innholdet, som ikke gjorde noe annet enn å følge tyngdelovene. Heldigvis fikk kapteinen snudd båten slik at vi fikk inn sjøen i akter og kunne ri på bølgene tilbake. Farten denne veien økte raskt til ca 10 knop. I løpet av fire-fem timer hadde vi tatt igjen 1,5 døgns seilas.

Det skulle ikke forbause oss om ideen om disse moderne spyletoalettene først ble sådd om bord i et landgangsfartøy i rom sjø. Dobesøk måtte times og tilrettelegges nøye for å unngå å få det en ønsket å kvitte seg med i retur slik som båten slingret og gynget seg frem over havet.

Neste dag roet vinden seg noe og kapteinen tok sjansen på å snu baugen mot Jan Mayen igjen. Værgudene var ikke på vår side nå heller. Etter å knapt å ha tatt igjen den tapte distansen måtte vi snu igjen da bølgene igjen begynte å bli farlig høye. Samme historien gjentok seg til sammen fire ganger før vi endelig fikk bra nok vær til å komme helt til Jan Mayen. En stund var vi faktisk nærmere Bjørnøya enn Jan Mayen. Vi var virkelig blitt kjent i ishavet, om det er noe mål i livet, ikke så mye annet å se enn hav og havhest. Heldigvis dukket det opp en god del hval av forskjellig slag som bidro til underholdning på reisen. Siste del av seilasen inn til øya var fantastisk. Vi rundet nordspissen av øya og fikk sett den ugjestmilde nordkysten med mektige brearmer som kommer ned fra Beerenberg og helt ned til sjøen. Beerenberg er med sine 2272meter Norges eneste og høyeste vulkan. Den regnes enda som aktiv og hadde siste utbrudd så sent som i 1998. Tankene våre gikk til de fangstmennene som i gamle dager ble satt i land på nordsiden av øya for å tilbringe ett år alene der, dette må ha vært virkelig barske karer.

Tross uværet ble ingen ombord sjøsyke. Dette sammen med god forpleining og ett fantastisk trivelig og dyktig mannskap gjorde turen til en minneverdig opplevelse. Vi takker for en minneverdig opplevelse og ønsker Sørøysund og hennes mannskap lykke til på videre seilaser. Måtte de gå i et smulere farvann.