Atnaelva – en avslappende padletur med packraft i Rondanes forgård

Det fine med packrafter er enkel logistikk. De tar liten plass og veier lite. Med sammenleggbare årer er det ingen grunn til at de ikke blir med i bilen, når man skal på tur. Selv om turmålene er fjelltopper kan det være greit å ha et alternativ klar hvis man skulle dumpe over et fint vann, eller en padlbar elv. Elver finnes i bøtter og spann langs vårt langstrakte land. Tilgjengelighet og vanskelighetsgrad varierer fra enkelt til svært krevende, alt etter hvor, når og hvorledes en tenker å benytte seg av padle mulighetene.

Atnaelva er en perle av en elv ikke bare for padlenoviser, men også for de mer erfarne padlebomsene. I alle fall hvis en vil ha en fin og behagelig elvetur.     

Da vi kjørte mot parkeringa til Breisjøseter bet vi oss merke i flere skilt med kanoutleie langs Atnaelva.  Vi hadde brukt et drøyt døgn på å kjøre sørover fra styggevær i nord, og målet var kommunetoppene Gravskardhøgda og Store Sølnkletten.

Da toppene var havnet på tick off listen, bestemte vi oss for å undersøke padlemulighetene i Atnaelva. Det føltes riktig med en liten pause før vi fortsatte mot nye høye fjell. Været lot også vente på seg i vest, så da var det lett å bruke et par dager ekstra her som været var helt toppers.

Vi kjørte til Straumbu der vi hadde sett et skilt med kanoutleie. Vi forhørte oss om mulighetene for skyss mellom start og stoppestedet for padlinga. Det var ingen problem, for et vikingskip (100 kr) kunne de skysse en person til startpunktet. Vi kjørte ca. syv kilometer oppover elven til Sandom. Der ble Solveig satt av med båter og utstyr. Jeg kjørte tilbake til Straumbu som var padleturens endepunkt, og fikk som avtalt skyss tilbake av de ansatte på kiosken.

Atna elva var veldig behagelig å padle. Ingen stryk eller fosser, men strøm nok til å gi godt driv nedover. Slik sett er dette strekket av Atna et av de få stedene i livet der en kan oppleve framgang ved å «la humla suse» og bare «sitte stille i båten». Været var supert og vi koste oss og slappet av i båtene. For å aktivisere oss litt selv mens vi dreiv nedover, plukket vi med oss noen sluker og fluer som hadde hektet seg fast i vegetasjonen langsetter elven. Elva går noen steder nær veien så den helt store villmarksfølelsen uteble. Heldigvis var ikke støy fra veien noe merkbart problem. På plussiden var det et  yrende fugleliv samt spor etter bever og andre krabater som nok hadde for vane å meske seg i elven etter mørkets frambrudd.

Stedvis var det også fin utsikt, og vi kunne se de majestetiske fjellene i Rondane. Ca. Halvveis fant vi en fin sandstrand med kveldssol. Der bestemte vi oss for å slå leir for kvelden. Stranden lå i en vid bukt i elven, og var tydelig en mye benyttet telt og rasteplass for elvefarende. Det var heldigvis lite søppel på stedet, men ikke uventet blomstret det i hvite arkblomster bak annenhver stubbe og stein. Dopapir som trengende flaut hadde etterlatt seg, i tro og håp om at moder natur nok ville kunne «trekke ned» etter dem.

Det var bare å lage seg plukkepinner, fyre opp pinnebrenneren, sjekke vindretningen og starte med utryddelsen av arkblomstene. Det er en art som er sterkt uønsket og om ikke direkte ødeleggende, så svært skjemmende for norsk fauna.

Neste morgen våknet vi opp til samme strålende vær som dagen i forveien. Vi fortsatte flyteturen videre ned til Straumbu der vi gikk i land. Båtene ble slått sammen og lastet i bilen sammen med sekkene. Klar for nye eventyr!

Selve padleturen var ikke lenger en knappe 1,2 mil. Den kan fint gjøres på en dag, eller man kan gjøre som oss, og legge inn en overnatting på veien. 

Her er kart og gpstrack for turen vår Atnaelva med packraft