Fantastisk skitur til Snønipa
Yr meldte stort sett overskyet vær i påska, med torsdag som fineste dag. Vi startet turen nordover fra Bergen på onsdag etter lunsj. Turmålet var kommunetoppen Snønipa som er høyest i Jølster (nå Sunnfjord) og Gloppen kommune. Den ligger som en nunatak på Myklebustbreen som er Norges 7. største bre og en del av Jostedalsbreen nasjonalpark. Opprinnelig plan var å kjøre inn mot Myklebust og parkere ved Sanddalen der vi viste at det var en parkeringsplass for turfolk. Videre hadde vi tenkt å gå mot Fossheimsætra og finne ett sted å slå leir for natta.
Da vi kom dit, så vi at parkeringsplassen ikke var brøytet. Det var heller ikke tegn til liv i de nærmeste husene. Vi kjørte litt tilbake og snakket med ett eldre ektepar som anbefalte oss å starte fra Utvikfjellet, der var det oppkjørte løyper innover til Svartebotnvannet. Vi bestemte oss for å høre på de innfødte. De var tross alt de som kjente forholdene best.
Etter en middag på Bjyrkjelo kjørte vi opp til alpinanlegget ved utvikfjellet. Her var det flust med parkeringsplasser. Prisen på 50,- kr dagen var heller ikke avskrekkende. Heisen var stengt for dagen, men bakkemannskapet, som var i full gang med løypepreparering etc., var veldig hjelpsomme. De forklart oss hvordan det var best å gå, for å komme opp på fjellet. Vi lastet opp pulk og ryggsekk og la i vei langs den oppkjørte løypa.
Løypa går nord for det siste skitrekket og på skrå oppover bakken. Løypen var godt merket med pinner. Det var veldig fint vær bak oss, men fremover mot Snønipa var det lite å se pga snøbyger. Vi hadde kommet sent igang, så sola gikk ned mens vi gikk innover. Men vi kunne nyte en utrolig flott solnedgang i vest. Da det ble mørkt bestemte vi oss for å etablere leir mellom Skavegga og Nuken. Det var stor rasfare i fjellet, så vi prøvde å finne en liten høyde mellom fjellene. Vi fikk opp teltet og kom oss i soveposene.
Neste morgen våknet vi opp til sol fra blå himmel og utsikt mot Myklebustbreen. Selv om det var mørkt når vi kom, så vi at vi hadde truffet rimelig bra med plasseringen av teltet. Vi hadde fri utsikt ned til skisporet der skiløpere begynte å dukke opp. Selv somlet vi litt, slik at vi ikke begynte å gå før i 10 tiden. Først fulgte vi den oppkjørte løypa ett lite stykke, før vi tok av og gikk etter ett gammelt skispor som krysset Sandalselva. Mens vi sto og la om til feller, møtte vi en lokalkjent kar. Han hadde vært mange ganger på Snønipa og gav oss gode tips om hvor det var lurt å gå.
Den vanlige veien å gå opp til breen var rett nord for den toppen som liknet på Snønipa. Ruten var mellom snønipalookalike fjellet og 1545 toppen. Sandalselva var omgitt av skavler, men skisporet vi fulgte hadde funnet en grei vei over. Sporet fortsatte oppover i rett retning og vi fulgte det videre. Da vi kom ovenfor Fossheimstøylen så vi at det kom ferske spor derfra. Litt foran oss var det to skiløpere som lagde fine løyper oppover mot breen. Vi kom oss inn på det sporet og fulgte det videre oppover. Noen høydemetre skal forseres før man kommer opp på breen. Vi tok det med ro, og sneglet oss sakte men sikkert oppover. Skiene begynte å klabbe, så feste var ihvertfall upåklagelig.
Det ble til at vi tok en liten matpause før vi kom til brefallet på 1400 moh. Første stykket på breen var det litt høydemetre å forsere før en kom opp på rundt 1600 moh. Etter det flatet det ut. Fellene ble tatt av skiene, og vi fortsatte med nyinnkjøpte smørefrie fjellski. Tross fint føre begynte skiene å klabbe litt etter en stund. Utsikten var upåklagelig, og etter å ha gått et lite stykke dukket snønipa opp i egen majestet. Men fjellet viste seg å ligge lengre unna enn det så ut til. Vi fulgte sporene til de foran oss, og gikk i en god runde rundt brefallet ned mot Myklebust. Vi kunne se de to andre skiløperne i det fjerne som små sorte prikker. De holdt et godt tempo.
Da vi kom til brefallet fikk vi utsikt mot øst. Vi kunne se Lodalskåpa samt Hurrungane i det fjerne. Fra brefallet mot toppen gikk det ganske radig selv om det var noen høydemetre også her. På vei opp møtte vi de to andre skiløperne som var på vei ned igjen. Det var to ungdommer som hadde vært et utall ganger på toppen. De sa at de aldri hadde opplevd maken til fint vær. Det hadde vært omtrent vindstille på toppen.
Dette ville også vi oppleve, så vi gasset litt på oppover. Vi valgte å sette fra oss skiene under toppen, å gå siste 100 metrene opp på beina.
Som sagt var det omtrent vindstille på toppen. Vi satte oss ned og nøt utsikten. Men klokka hadde tikket mer enn forventet, så vi skjønte at vi burde komme oss ned mens det enda var lyst. Det var naturlig å velge samme vei ned som opp.
Bjørn som i motsettning til nordmenn flest ikke er født med ski på beina, liker dårlig bratte nedoverbakker. Heldigvis var det bra føre og myk snø, men det gikk endel ekstra tid på å komme seg ned. På veien opplevde vi en fanstastisk solnedgang, avløst av en fullmåne som kastet et trolsk lys utover landskapet. Det ble lyst nok til at vi ikke trengte lykter, eller hadde problemer med å orientere oss.
Turen ned ble fantastisk fin, og en minnerik opplevelse. Selv om vi var slitne når vi kom ned til teltet, var vi enige om at det hadde vært en av de fineste om ikke den fineste skituren hver av oss noen gang hadde vært på. Ifølge de lokale gikk de sprekeste turen på ca åtte timer. Vi hadde brukt 13 timer og tilbakelagt en distanse på 33 km.
Neste dag ble det leirarbeid på Bjørn, og en liten skitur til Svartebotn på Solveig. Det var så fint vær i fjellet at vi endte opp med tre overnattinger totalt, før vi gikk de 7 km ned til alpinanlegget ved Utvikfjellet igjen. Det er godt når Yr tar feil, og det blir strålende vær istedefor det lovede grå.
Happy campers!
Ønsker du å se flere bilder og gps track av turen kan du gå inn turrapport Snønipa
About The Author
