En våt tur 2022

Etter litt for mange høstdager uten å ha vært på overnattingstur, fant vi endelig rom for en telttur. Siden Solveig skulle på jobb tidlig neste morgen, valgte vi å dra til et sted som logistikkmessig både gjør dørstokkmila lav, og hvor det faktisk går buss helt inn – Hausdalen.

Værutsiktene var mye vind og regn utpå natten. Piece of cake. Planen var at Solveig skulle stå opp tidlig å ta første bussen inn til byen. Jeg skulle sove til jeg våknet pakke utstyret og kjøre hjem. Vi valgte derfor å overnatte nede i dalen, på en fin øy som ligger midt i elven. Øyen brukes til vanlig mye av turglade barnefamilier.

At vi ikke møtte andre på tur overasket oss ikke. Det var tross alt kveld, midt i uka og det som kan kalles en hustrig høstkveld.

Vi hadde akkurat mottatt vårt nye vintertelt, Hilleberg Keron 3 GT. Det var et telt vi hadde store forventninger til. Derfor var det med for å bli innviet.

Teltet var lett og sette opp. Vi satte det opp slik at vi fikk vinden direkte inn fra siden. Dette for å se om det var så stabilt som påstått. Det var det. Vi sov godt inni teltet som sto fjellstøtt hele natten, selv om været ute virket nokså ekstremt. Det regnet enormt mye. Da vi våknet og åpnet opp ut til forteltet, så vi at det var oversvømmelse i forteltet. Sletta vi lå på var i praskis under vann. Tross dette var det knusk tørt i innerteltet. Da det fortsatte å regne fant vi ut at jeg like godt kunne pakke sammen og reise med Solveig. Det var stupmørkt ute så hodelyktene måtte på. Regnet ga seg heller ikke.

Pakkingen gikk greit og vi trasket gjennom skogen de snaue 100 metrene til krysningspunktet der det er en liten steindemning som det er greit å balansere på, over til øyen. Problemet nå var at vannet hadde steget over en halvmeter, slik at steindemningen var forsvunnet i en stri elv. Det som vanligvis er en rolig sideelv var nå et frådende inferno. Solveig var glad for at jeg var med, for over måtte vi. Man skal slett ikke spøke med elvestryk. Jeg viste at om vi ble tatt av strømmen ville elven vide seg ut og bli grunnere lengre nede. Vi løsnet pakningene slik at de lett kunne droppes. Jeg gikk først. Vannet rakk nesten opp til livet. Jeg forsøkte å støttet meg på demningen på vei over. Allikavel var strømmen så sterk at jeg havnet på rygg. Etter litt basking fikk jeg fotfeste og kom meg over, søkk blaut.

Sekken ble lempet på land og jeg gikk uti vannet igjen for å hjelpe Solveig over. Hun ende også opp våt til skinnet uten et tørt plagg på kroppen. Heldigvis hadde hun tørre klær klare i bilen.

Erfaring vi høstet av denne turen var at selv små søte bekker blir store slemme elver, når drivhusefekkten  sender en stadig økende mengde vann inn over landet. Kommer en fram til en elv eller et vassdrag som må krysses. Gjør det med en gang hvis forholdene er bra. Ingen vet nemilig med sikkerhet hva morgendagen bringer.

God tur!